«Godt hytta er tett» er et uttrykk jeg forbinder med somrene på hytta når det regnet – og vi ungene klaget litt over det våte været. Det var vel mammas måte å avvæpne klaging på. Men fra hva jeg husker, var det vel ikke helt sant at hytta alltid var tett. Både der hytta vår stod før – på stranda på Ivarsand – og her i Leirvad, har vi alltid hatt sønnavinden rett inn. Og jeg lærte fort at sønnavind var det mest av – og særlig sørvesten. Og når det både blåser sørvest OG striregner, kan det bli litt i meste laget selv for den tetteste hytta. Det er rart hvordan vannet alltid finner en vei.
I dag er en sånn sørvest- og striregndag – og jeg har reist ut på hytta. Det blåser liten kuling med opp til 23 meter i kasta. Det er heftig! Mannen hadde noe han skulle på i kveld, så han kommer ut seinere – hvis han finner veien i mørket.
Mannen har nemlig planer om å trekke hummerteiner MED hummer i morgen… Han påstod at vi rett og slett kunne regne med hummer på middagsbordet i morgen kveld… Men det har vi vel hørt før….
Denne helga har vi nemlig avtalt »hyttestengingsfest», en tradisjon vi har hatt i mange år. Da gjør vi litt ryddearbeid på lørdagen, og så har vi middag på kvelden. Da er hele søskengjengen samlet, og alle har sine oppgaver i forbindelse med middagen. I år blir det nok ikke så mye rydding, men vi skal i hvert fall ha middag og fest. Det er vi gjerne gode på – og det gleder jeg meg til.
Terrassehagen hjemme er fortsatt fin, men i sånt vær som nå får også den juling – og enkelte av de store pottene må faktisk tjores fast. Sønnavinden tar godt ved ælva hjemme også.
Ellers skal jeg prøve ikke å sutre for mye over det dårlige været. Jeg har jo i tillegg muligheten til å gjøre noe med det. Jeg blir bare litt misunnelig når Sønnen sender slike bilder som det under her. Han skal være i Supetar enda noen dager til.
Men i mens skal jeg nyte uværet på hytta, lytte til vinden og regnet, tenne stearinlys, ta meg et glass rødvin og kose meg.
Skikkelig uvær på Bamblekysten kan være fascinerende – og hytta er tett.
