Da Makta gikk på NRK, fulgte jeg den serien – og hørte på «Seriesnakk» på NRK i etterkant. I alle fall for meg var dette en ny og annerledes måte å gjøre en TV-serie på, nemlig å ha en «kommentarepisode» med intervjuer og utfyllende opplysninger etter hver episode på TV.

Og nå er altså «So long, Marianne» bygd opp på samme måte. Jeg så to episoder før jeg dro hjemmefra, og etter at jeg kom hit til Brac har jeg sett de fem siste.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Etter hver episode på TV har jeg hørt på podcast’n til Torkil Risan i NRK-appen.

Jeg vet at for mange er det både fristende og lett å se flere episoder samtidig, samme kveld. Men der er jeg såpass disiplinert, heldigvis, at når Torkil Risan sier i podcasten at det er lurt å ha sett TV-episoden først, så hører jeg på han. Jeg har sett TV-episoden på kvelden, og podcasten neste formiddag.

Og jeg har hatt mye glede av podcastene – underveis på mine formiddagsturer rundt her på Brac. Episodene varer gjerne i overkant av en time, og det er helt perfekt.

Men så må jeg jeg jo si noe om innholdet: Det har fascinert meg! Det er jo ikke bare av det gode – og da tenker jeg spesielt på rusbruken og særlig med barn midt oppi det. Men jeg syns det har vært fascinerende å lære både Leonard Cohen og Marianne Ihlen mer å kjenne. Jeg har hørt på nydelige sanger og fine dikt.

Og siden jeg ble litt opptatt av hvordan det egentlig gikk med «Lille Axel», kommer jeg til å kjøpe VG+, bare for å se dokumentaren som er laget om om han. I Seriesnakk, episode 5 (av 7), tror jeg, spiller Risan litt fra denne dokumentaren. «Lille Axel» ble født i 1960, lever fortsatt, men har bodd hele sitt voksne liv på institusjoner…

«So long Marianne»virker til å være en usminket fortelling både på godt og vondt – selv om serieskaperne understreker at det ikke er en «ordentlig» dokumentar.

Litt som Makta, kanskje? «Basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse?» Ellet noe sånt;)

Fin var serien, i alle fall. Syns jeg.