Jeg snakker selvsagt kun for meg sjøl: JEG syns det har vært vanskelig å akseptere at håret ble grått. Det startet tidlig at jeg oppdaget grå hår i manken. Jeg tipper rundt 50-årsalderen? Da gikk jeg til frisøren og ba om å få det farget «naturlig» – nemlig i den fargen som var «min egen».

Min «unnskyldning» over for meg sjøl den gangen, var at jeg uhyre sjeldent hadde brukt penger på frisør fram til da, men kun klippet det litt hvert annet-tredje år og forøvrig aldri farget det (for det hadde jeg jo lest om var ganske «farlig»). – Og jeg torde i alle fall ikke gjøre det sjøl…

Men lite visste jeg den gangen om at jeg måtte gå til frisør hver 5.uke etter det – fordi jeg ikke tålte å se etterveksten som kom etter bare 4 uker. Så det ble hyppige frisørtimer, kan man si – over mange år.

Men nå er jeg skikkelig lei av hårfarging og solbleika, farga hår. Det er blitt mye verre etter at jeg begynt med relativt hyppige reiser til sol og varme. Jeg har egentlig alltid har vært fornøyd med håret mitt. Det har krevd lite stell, har verken vært spesielt tørt eller fett, har aldri behøvd tørk eller føning og har sjeldent blitt børsta eller greid.

Men ikke det siste året! På tross av hyppig bruk av hatter og caps, blir det rett og slett orangegult i sola! Det er helt grusomt, syns jeg – men jeg kommer ikke til å slutte å reise til sola;).

Og jeg blitt skikkelig lei av å farge håret.

Så på slutten av sommeren hadde jeg bestemt meg: Jeg ville bli grå! Jeg lot være å farge det, og lot det grå vokse i nesten tre måneder. Så da jeg kom hjem fra Supetar i september bestilte jeg time hos frisør til gråfarging. Jeg hadde lest meg fram til (og fytti katta så mye jeg har googlet og lest om grått hår de siste månedene!) at det beste var å la frisøren farge videre på den grå etterveksten – helt ut (og ikke la det grå håret få vokse ut av seg selv).
Mannen støttet meg i beslutningen, men jeg syns jeg måtte ringe mine to barn for å fortelle dem at i morgen skulle mamma`n bli grå. Begge to sa: «Men mamma, det kan du jo ikke gjøre! Da blir du så gammel!»

Så enden på det var at jeg feiga ut, dro til frisøren og sa jeg ikke torde farge det grått likevel. Da foreslo hun å heller farge det i en lysere tone enn jeg hadde hatt, for at det lettere skulle kunne «skli over i grått». I tillegg valgte jeg å klippe det en del.

Så nå er det ni uker siden jeg var hos frisøren – og har foreløpig ikke bestilt ny time. Jeg har fått tips om å kjøpe en slags spray som jeg sprayer på akkurat i skillen på toppen etter hver hårvask, slik at jeg ikke skal se etterveksten så godt. Det hjelper!

Så får vi se hvor lenge jeg holder ut denne gang før jeg må gjøre noe drastisk.

Avslutningsvis må jeg skynde meg å si at jeg vet det er viktig å sette ting i perspektiv. Da blir mine grå-hår-problemer veldig knuslete i forhold det meste annet rundt omkring.
Men akkurat nå opptar det meg litt. Sånn er det bare.