Som dere vet dro Mannen hjem sist søndag. Ikke fordi han egentlig ønsket det akkurat da, men fordi faren hans ikke var i form. Det går heldigvis bedre med han. Jeg valgte å bli – og akkurat da avgjørelsen skulle tas, var ikke det så enkelt. Men når meldingene hjemmefra er bra, og Mannen snart er ute av karantena, føles det greit.
I tillegg har jeg evnen til å trives i mitt eget selskap – og det tror jeg er en god egenskap. Jeg kan være veldig sosial og trives kjempegodt med mange mennesker rundt meg, men innimellom har jeg behov for å være aleine. -Ikke nødvendigvis i to hele uker, som nå, men i noen timer eller dager innimellom. Det er jeg vant med – og setter pris på. Jeg vet også at det er stor forskjell på å være aleine – og å være aleine OG føle seg ensom. Det er to forskjellige ting, og jeg har kjent på begge delene.
Her på Anfi kan jeg lett komme i kontakt med folk, hvis jeg ønsker det – men foretrekker for det meste å være aleine.
Dagens tur
Dagens tur gikk rundt «Norskeplassen». Den turen tar meg et par timer og 10,5 km – inn åsen i retning Puerto Rico og tilbake i retning korset mot Patalavaca – for de som er lokalkjente. I dag møtte jeg faktisk på en del folk – både noen norske, mangel spanjoler – og en del syklister.
Mannen vil gjerne at jeg skal prøve meg på off-road-sykling, og idag ble jeg påminnet det når jeg så alle disse 8-10 syklistene langt inni «fjellene» på stier og grusveier. Jeg liker nemlig ikke å sykle på grusveier, for jeg er redd for å bremse – og så velte på sykkelen. Men jeg har bestemt meg for å prøve – snart.
Bytte-lørdag?
Lørdager er vanligvis byttedag – og da er det vanligvis litt mindre folk på Øya og på stranda, i påvente av at noen drar og andre kommer. Nå er jeg usikker på hvor mange som kommer hit i dag. Jeg vil i alle fall bli overrasket, dersom det kommer særlig mange norske. Det som er sikkert, er at både på Øya og på stranda i dag, har det vært mye folk. Da har lokalbefolkningen og de som bor her fast, fri – og de kommer til Anfi. Det gir liv og er gøy – særlig i disse tider.
Har snakket med de to mormorungene mine to ganger i dag på FaceTime. Det setter jeg så pris på. Føles ikke så langt unna da.
Og fortsatt står jeg med bekreftet hjemreise lørdag om en uke.
