Siste karantenedag
I dag hadde det jo kommet en del snø, men jeg hadde lyst til å prøve meg på Årdalsåsen i Østmarka i Porsgrunn. Jeg har aldri gått der på snø- og isføre før, men mange ganger på barmark. Jeg visste jo at det var en del bekker der – og jeg visste det var bratt. Jeg tok derfor på meg broddene og tenkte jeg da var skodd for det meste.
Jeg gikk trøstig i vei oppover – til tross for at jeg var førstemann på nysnø. Jeg kunne såvidt skimte spor på deler av stien. Det var glatte partier, men jeg klarte meg egentlig fint – helt til jeg var ca 200 m fra toppen. Da tok jeg et feil stivalg og var plutselig midt oppå en issvull. Da skjedde det at jeg plutselig mista balansen, sklei og datt pladask på magen oppå isen. I den ene handa hadde jeg vannflaska, så den ble liksom i ro – mens venstre armen brukte jeg nok automatisk til å ta meg for. Det gjorde skikkelig vondt i brystet når pusten ble slått ut av meg – og i venstre arm.
Jeg hadde veldig lyst til å gå til toppen når jeg var så nær, så jeg gjorde det. Det gikk forståvidt bra. Men så skulle jeg jo ned igjen. Det gikk ikke fullt så bra. For det første hadde jeg trøbbel med å holde meg fast med venstre arm, der det er kjettinger og tau langs løypa, for det andre er det jo så mye verre å gå nedover når det er glatt – enn oppover. Jeg prøvde å følge spora mine, men det var ikke så lett. Enden på det var at jeg sklei og falt flere ganger. Jeg opplevde at broddene ikke tok tak i isen og tenkte det var fordi snølaget liksom gjorde at ikke broddene ikke «rakk ned» til isen. Ett av fallene jeg hadde var skikkelig stygt. Da datt jeg på ryggen oppå en issvull, der det var en spiss stein som stakk opp, Den fikk jeg midt i ryggen. Er i grunnen litt spent på hvordan kroppen føles i morgen.
Da jeg skulle sette meg i bilen og ta av meg broddene, oppdaget jeg at omtrent alle piggene var borte… Ikke rart at jeg sklei – med rein gummi oppå is!
Og i etterpåklokskapens lys må jeg innrømme at det var ganske dumt av meg å traske oppover til Årdalsåsen aleine uten å kjenne underlaget og med stor sannsynlighet for is under nysnø.
I ettermiddag kjørte jeg ut til de to mormorungene – endelig. Det var veldig stas. Det har aldri skjedd at det har gått noe særlig mer enn en uke mellom hver gang jeg har sett dem – men denne gang var det altså en hel måned. Snart 5-åringen ville være med hjem til mormor og bestefar og sove der. Det var stas. Så nå har vi hatt en koselig kveld – slik vi har hatt mange av i de snart fem årene med han.
