I påvente av (forventet negativt) svar på Koronatesten fredag morgen ble det en tur opp Fjerdingen i dag tidlig. Mannen ble med, faktisk. Dette er tredje topptur på tre dager, og jeg må erkjenne at jeg liker oppoverbakker aller best. Det er ikke alltid oppoverbakkene i livet har vært de enkleste der og da, men i ettertid…
Jeg kommer aldri til å bestige Mount Everest, og jeg er fornøyd med å ha vært på Gaustatoppen en gang eller to, men de nære toppene på noen få hundre meter passer perfekt for meg. Da kan jeg ta på meg joggeskoa, fylle vannflaska – å slippe å pakke sekk, Jeg liker ikke sekk.
En gang gikk forresten Mannen ig jeg over «Josten» i mai, på ski, med sekk – og sov ute i telt. Det var fint det, men jeg tenker: «Been there, done that».
Det hender jeg får lyst til å gå litt lengre turer til fjells, så kanskje «some day»? Nå ligger jo mulighetene åpne.
I dag kl 1445 kom endelig meldingen fra helsenorge om svar på test. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men jeg ble så glad at jeg nesten gråt. Jeg var aldri et sekund i tvil om at testen skulle være negativ, men det var likevel følelsen av å «slippe fri». Jeg har jo vært i karantene en gang før – i 10 dager – men denne gang føltes det verre. Jeg kan ikke forklare hvorfor.
Det tok meg fem minutter å pakke sammen hjemme, finne fram den ferdigpakkede hyttesekken- og dra til Badeparken i Langesund hvor jeg visste mormorungene befant seg. Det var så stas å se dem igjen. Jeg visste at dette var siste gang vi måtte gjennom dette «karantenetullet» (unnskyld uttrykket), så jeg tror kanskje det var grunnen til at jeg ble så emosjonell.
Mormorungene skulle på «Lollo og Berny-show«. så de var heldigvis mest opptatt av det (men jeg så at de syns det var fint å treffe oss igjen).
Akkurat nå føles det veldig godt å være akkurat her – uten restriksjoner og munnbind – og ta dagene som de kommer. Men mest sannsynlig drar vi hjem i morra.
