Det er utrolig deilig å kunne fråtse i kortreiste, nydelige grønnsaker og frukt – og til ei billig penge.
Særlig har jeg lagt min elsk på gratepler som jeg bruker med youghurt til frokost, (og det vet jeg at jeg har skrevet før;). Da går det med ca 3/4 eple hver morgen.
Og det gjør ikke noe at kiloprisen på granatepler ligger på 0,79 euro (ca 10 Nkr) på nærbutikken Lidl. Ekstra gøy var det å kjøpe disse nå, fordi hjemme koster ETT granateple 36 KRONER på Kiwi. Da jeg oppdaget at det var stk-pris og ikke kilopris i kassa, leverte jeg det pent tilbake sist jeg var der. Makan!
Så er oliveninnhøstingen startet så vidt. Kroaterne legger virkelig sjela si og mye prestisje i å utvikle olivenoljer på linje med de andre «olivenoljelandene» som Spania og Hellas.
Jeg er mest imponert over måten olivenene høstes på: En etter en håndplukkes de fra treet eller/og ristet forsiktig ned i et nett på bakken. Det er nesten ikke til å fatte når man vet hvor mange tusen oliventrær som finnes rundt forbi.
På bildet over passerte jeg to damer som stod innunder oliventreet og plukket i forklene sine etter først å ha ristet en del ned på nettet. Utrolig!
Under her ser du bilde av mandarinene mine på det lille treet på terrassen. Det står bak den «skyddet» som jeg sydde av seilduk i fjor, for å beskytte litt mot vinden fra sørøst. Den kan være heftig her oppe «i høyden».
Men så lurer jeg på: Bør jeg plukke de inn nå, kanskje? Jeg drar hjem på lørdag, og kommer kanskje ikke tilbake før om noen uker… Blir det for lenge å la dem henge på treet?
Tror jeg kommer til å ta dem inn i morgen…
Det lokale grønnsaksmarkedet har også mye snadder. Der selger de også egg fra lokale høner, som jeg har kjøpt noen ganger. Det er gode egg – og gode frukt og grønnsaker!
Ellers har jeg nettopp lest ut de to bøkene jeg hadde med. Da jeg fortalte noen venner hjemme hva jeg hadde tenkt å lese her nede, syns de jeg burde ta med noe mere lystig.
Men jeg tok dem med – og nå er de lest. Det som skjedde i Alvdal og på Gjerdrum er bare helt grusomt – og svært vanskelig å forstå at det går an å gjøre noe slikt mot egne barn. Historiene sier også noe om barns lojalitet – som her er utnyttet på det groveste.
Og selv om jeg helst liker «koselige bøker» og gjerne med happy ending, er det viktig å fordøye slike historier også. Og de er sanne…
Men en TV-serie har jeg altså virkelig kost meg med disse dagene her ( og det skrev jeg om i forrige blogg), det har vært «So long Marianne» på NRK.
Den – og «seriesnakket» kan jeg ikke få fullrost nok – og i går kveld så jeg også dokumentaren om Lille Axel på VG+. Den dokumentaren kan jeg ikke kalle «koselig», men det visste jeg jo. Den oppveksten disse «frie», rusmisbrukende foreldrene ga sine barn på 60- og 70-tallet er bare hjerteskjærende…
