frifrajobbrestenavlivet

Jeg var litt «oppesen» for noen dager siden, og tenkte at det ble null stress at ikke bagasjen vår kom fram samtidig med oss. Vel, det var på fredag. I dag, mandag, var jeg ikke like «oppesen».

Det verste var vel egentlig at jeg manglet joggesko og treningstøy. Jeg hadde pakket håndbagasje for et ekstra døgn (men ikke for fire) og tenkte at dette ville gå bra. Men i går begynte det røyne på. Da ble det tur i butikkene for å prøve å kjøpe joggesko, sokker og en shorts. Det å komme seg på tur oppi åsene her, var noe av det jeg gledet meg

Mannen fikk sin koffert på søndag, så han var veldig fornøyd.

Men uansett fikk jeg kjøpt et par ting – bla joggesko!

Og i dag, i 17-tida, kom altså kofferten min til Anfi. Det var deilig!

Nå kan ferien begynne!

Det var en morsom kommentar jeg fikk i går, da jeg meldte at vi var kommet trygt fram til Las Palmas – uten bagasje.

Noen sa det var «halve flyet» fra Kastrup til Las Palmas som ankom uten bagasje. Vi stod og ventet ganske så lenge ved bagasjebåndet etter at det først hadde stoppet opp etter 10-15 minutter. Det er jo ganske vanlig, tenkte vi, at bagasjen er litt sein og at den kommer i ulike puljer. Men bandet stoppet helt opp, og da det kom i gang igjen, stod det fra Zürich og ikke København på skiltet.

Da hadde jeg også begynt å legge merke til en økende kø utenfor «lost luggage»-skranken like bak meg. Jeg gikk bort og fikk da høre at «halve flyets bagasje» stod igjen i København. Damen i skranken kunne visst heller ikke hjelpe noen og hadde stengt luka og i stedet hengt opp en plakat med SAS-logo og en QR-kode som skulle skannes. Det er det ikke alle som fikk til….
Men heldigvis fikk jeg ordnet det og rapporterte bagasjen savnet og hvor vi ønsket den levert. Verre var det med ei eldre dame fra København, som skulle på en ukes cruise ut fra Las Palmas i går ettermiddag og manglet nå «alt». Hun hadde ikke tatt høyde for at noe slikt kunne skje. Hun fikk heller ikke til å scanne noe som helst, så jeg er usikker på hvordan det gikk med henne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I SAS-appen går det forresten an å se hva som har skjedd med bagasjen underveis, og da så jeg jo at den aldri var blitt lastet opp på flyet på Kastrup.

Men vi klarer oss! Vi hadde begge pakket for et døgn ekstra, dersom noe slikt skulle skje. Jeg er litt usikker på hvorfor vi gjorde det akkurat nå, fordi det har aldri skjedd oss før, i alle de årene vi har reist til Las Palmas, at vi ikke har fått bagasjen.

Men vi hadde både toalettsaker (også fordi vi overnattet på Gardermoen før vi fløy), shorts, t-skjorte, sandaler, ladere -og badetøy (jeg) og ekstra kjole (jeg).

Så hvis bare bagasjen vår kommer i løpet av denne dagen eller morgendagen, skal dette gå fint – uten bruk av verken forsikring eller SAS.

Det har vært en fin periode hjemme. – Fin, fordi det har vært mye familie- og vennetid, fin fordi det har vært en trivelig jul- og nyttårsfeiring – og fin fordi det har vært mye bra vær!

Men nå i januar er det blitt veldig kaldt! Og mye kaldere enn jeg liker. Jeg har aldri vært glad i å gå i ulltøy under vanlige klær, men opplever nå at dersom jeg ikke har tatt på meg ull, fryser jeg.

Jeg er også blitt mere «frysen» innendørs – og selv med 22-23 graders innetemperatur, må helst både ullsokker og ullgenser på.

Det har derfor blitt langt færre km og skritt enn jeg liker – og jeg er såå takknemlig for bare noen hundre meter til treningssenteret.

Men nå blir det andre boller, for i dag drar vi til varmere strøk. Igjen. Akkurat som i fjor – og hvert år siden jeg ble pensjonist i 2021 (!) tilbringes 5-6 uker på Gran Canaria i januar-februar.

Ikke det mest spennende reisemålet i verden, vil noen sikkert si – men fytti som vi koser oss der disse vinterukene. Gleder oss!

Gårsdagen ble fin – og så mye bedre enn forventa når man har Yr som rettesnor. Men det takles bra – for det er tross alt bedre at det blir finere vær enn Yr melder – enn at Yr melder fint, og så blir det overhodet ikke det.

Men av og til har det ikke noe med at været er bra eller dårlig for at en dag skal bli fin. En sånn dag var det i går.

Vi hadde nemlig to ting å feire – og det ene var at det var 10 år siden nå i desember, at vi overtok leiligheten i Supetar. Det har jammen vært en glede – selv om det også har bydd på noen utfordringer mht språk og «kotyme». Med «kotyme» mener jeg mest det å få oversikt over hva som skal betales av regninger, når og hvordan – og språket…

Det kan vel ikke være så vanskelig, sier du? Jo, faktisk. Det har stadig dukket opp nye overraskelser – selv om totalen av kostnader ikke kan klages på overhodet. Etter det jeg har forstått etter å ha snakket med «Spania-emigranter» feks, er det mye billigere å ha leilighet i Kroatia.

Problemet var mer at regninger kom på papir, i postkassa, og måtte betales i den lokale banken – der vi heldigvis tidlig fikk en konto. Problemet var bare at for 10 år siden var vi i fulle jobber, begge to, og reiste bare hit i skoleferier. Postkassa ble dermed ikke tømt så ofte…

Det jeg husker best fra den tida, var det jeg dro hit aleine en gang, mellom jul og nyttår, og kom til en mørklagt og iskald leilighet der strømmen var stengt av. Det var et skikkelig mareritt, før jeg neste formiddag fikk tak i det lokale strømselskapet, HEP, ved å oppsøke dem her i Supetar og finne en tilfeldig kar på jobb i romjula. Jeg kom til et kontor «fra 50-åra» – men karen som satt der og hadde vakt, skjønte heldigvis mitt kroppsspråk, for han kunne ikke engelsk  (jeg slo floker og prøvde å beskrive hvor mye jeg frøys), men heldigvis hadde jeg funnet fram betalte strømregninger og kunne vise han.
Innen jeg hadde rukket innom baker`n og kjøpt meg litt frokost på vei opp til leiligheten, hadde de rukket opp hit og slått på strømmen.

Fortsatt vet jeg ikke hvorfor strømmen ble skrudd av den gangen for 8-9 år siden, og det tok meg lang tid før jeg stolte på at strømmen var på når jeg kom til leiligheten.

Tilbake til gårsdagen. Vi var på «julemarkedjakt» i Split og ble først skuffa over at det ikke var der vi hadde forventet: Ikke på Rivan, ikke på rådhustorget. Men så kom vi på at det kanskje var på det fine torget på enden av Rivan, og det var det!

Massevis at boder, varm drikke, nydelig juledekorasjoner – og tom skøytebane!

Vi koste oss skikkelig.

Den andre tingen vi skulle feire? Det var 43 år siden vi gifta oss. Det er også verdt å markere – hvert år.
Håper det blir tid og rom for mange markeringer enda – og gjerne i Kroatia, som er blitt «my second home».

Er en liten tur i Supetar, Brac, Kroatia. Nå er det to måneder siden vi var her sist – og det føles sååå bra å være tilbake – om enn for bare noen dager.

Den lille havnebyen har pyntet seg til jul på alle mulige måter.

Det er gøy å gå ei runde når det er blitt mørkt og se alle de lysende juledekorasjonene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jo mer blinkende, jo bedre;)

De har også laget et julemarked i havna. Det foregår i hele desember og foregår inne på det som ute- kino til vanlig.

Det er det scene hvor de har ulik underholdning og markeringer (i går gikk vi f.eks. glipp av at noen ungdomsskoleelever fikk utdelt en pris) fra morgen til tidlig kveld (og litt seinere i helgene). Det er flere boder med varm drikke der, som seg hør og bør på et ordentlig julemarked.

Det er ikke særlig mange turister her nå og mye er stengt ned. Men i havna er det 4-5 kaffebarer og like mange restauranter som er åpne. Det holder for oss;)

Jeg har vært på turer i åsene «mine», og det kjennes helt topp etter å ha slitt med kneskaden siden i sommer.

-Men nå kjennes alt bra!

Det var meldt både overskya og litt regn de 3-4 dagene vi skulle være på øya, men foreløpig har det blitt mye bedre enn meldt (det er ofte det). Og i dag, onsdag, som skulle bli den gråeste dagen, har hittil vært den beste – med 16 grader i lufta og deilig sol.

Dessuten er det deilig med lengre dager: Sola står opp ca 0720 og går ned 1620 nå på det mørkeste. Det er nesten tre timer lengre enn hjemme – og det merkes!

I ettermiddag tar vi ferja inn til Split for å sjekke ut julestemningen der.

Sånt blir det fort en ny blogg av;)

I dag var det endelig sol! Etter to uker hjemme med veldig mye regn, tåke og mangel på dagslys, var det nydelig å være ute og kunne gå en tur i sola.

Det ble en tur i «nærløypa» mi, og til tross for en del sølete partier, var det fint å gå.

Jeg hadde forventet å møte en del folk som var ute i samme ærend som meg i dag (det var jo tross alt søndag), men det var overraskende få å se.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kanskje er det «julestria» som har tatt dem?

Jeg har også brukt de to siste ukene til litt juleforberedelser, men med fri hele dagen, kan jeg verken klage på å ha dårlig- eller liten tid.

Jeg har fått til å lage fire slag tørre julekaker, steke medisterkaker (fant en oppskrift hos «Gladkokken» som smakte helt nydelig), kjøpt inn ribba, handlet inn alle julegavene – og pynta juletreet.

Vi har vært på pinnekjøttlag med søskengjengen min, i det tradisjonelle juleselskapet på Borgestadholmen og samlet sønn- og dattergjengen til familiejulebord i dag.

Jeg har vært på 30-årsfeiring av Korus, region sør, der jeg jobbet for ca 20 år siden. Da jobbet jeg med utvikling av programmet «Barn i rusfamilier», så det var gøy å høre at den satsingen fortsetter videre – om enn med et annet navn. Det var gøy å møte gamle kolleger og samtidig få høre litt om hva den nye gjengen holdt på med.

Nå er jeg klar for noen dager i Supetar, der vi skal sjekke at alt står bra til i leiligheten- og sjekke ut et julemarked eller to.

Gleder meg til det – og gleder meg til å komme hjem igjen til de helt siste juleforberedelsene og julefeiringen.

– Og da «snur» også sola!

Akkurat nå, på selveste «Black Friday-morgen» er vi på vei med Vy mot Porsgrunn og hjem. Det ble en ikke-planlagt ekstra natt på Gardermoen – og dessuten reiser vi «lett»,  dvs uten bagasje. Den ble igjen i Nairobi..

Men det bør gå fint (bare bagasjen kommer etter oss). Bagasjen inneholder jo stort sett sommertøy – som vi ikke trenger før i januar – og dessuten hadde vi tatt høyde for at nettopp det kunne skje og hadde pakket et par ekstra skift i håndbagasjen.

Reisa ellers gikk helt fint, selv om vi startet vel tidlig fra hotellet vårt i Flic-en-Flac: Kl 0130! Kjøreturen til flyplassen tok kun 40 minutter, for det er jo lite trafikk nattestid. Ved midnattstider hadde det tikket inn en sms fra Kenya Airways om at flyet vårt fra Mauritius til Nairobi var 30 minutter forsinka og ikke skulle gå før 0530.
Vi hadde fra før kun 50 minutter transit-tid i Nairobi før London..

Så vi hadde svært god tid på flyplassen og kunne slumre i noen gode stoler i loungen. Men flyet kom seg ikke av gårde før kl 06, noe som førte til en smule bekymring, siden vi da i prinsippet ikke ville rekke flyet til London.
Men vi var 20 passasjerer som skulle videre til London, så det ventet faktisk på oss da vi hastet ombord! Men ville bagasjen bli med over?? Neppe…

Strekningen Nairobi-London er den lengste – med 9 timer. Vi fløy oppover Afrika, over Nilen, over Rødehavet og mot Middelhavet. Vi fløy over flere av de greske øyene – og til og med over Brac og Split! Det var stort sett sol og fint hele veien, så det var mye å se når vi så ut av vinduene, siden vi fløy på dagtid.

Da vi kom til London Heathrow var vi fortsatt en time forsinka – bare, men der trenger du god tid til transit. Der må man fraktes i buss når man må bytte terminal, og det føles at tar evigheter. Vi hadde hatt to timer til transit i London, men siden vi bare endte opp med en time, var det for lite.

Da vi landa i London ca 1630 – og hadde boarding til Oslo kl 1700 – oppdaga vi at SAS allerede midt på dagen hadde booka oss over til neste fly kl 1950. De mente nok vi fikk for kort tid mellom flightene – og kanskje fikk vi bagasjen likevel??

Så da ble det ny slumring i ny lounge i London – for sultne var vi ikke!

Utfordringa med denne endringen var at flyet skulle lande kl 23 lokal tid i Oslo. Siste tog til Porsgrunn gikk 2313….

Så det rakk vi selvfølgelig ikke – og dessuten måtte vi jo vente på at all bagasje var kommet på bandet og deretter rapportere vår «missing luggage» – som mest sannsynlig fortsatt befant seg i Nairobi.

Så vi måtte i stedet booke oss et hotellrom for natten, og det var i grunnen litt deilig også – for etter et døgn på reise, var vi stuptrøtte til tross for noe soving underveis.

I dag var det bare å stå opp til en deilig frokost og hoppe på et tog til Porsgrunn.

Men alt i alt: En helt topp reise og opphold fra start til slutt.

Mauritius har virkelig fått en plass blant gode reise- og opplevelsesminner for oss – og var definitivt verdt den lange reisa.

I dag stod jeg ekstra tidlig opp: Kl 06! Men det er ikke så farlig når man legger seg kl 21… Og hvis noen skulle lure på nattelivet på Mauritius, har vi dessverre ingen info om det;)

Men for noen morninger å stå opp til! I dag må det være minst 25 grader og herlig sol – men palmene gir heldigvis deilig skygge på vår terrasse.

Vi har bodd snart to uker på det samme hotellet: «Anelia resort&spa». Det ligger i et område sørvest på øya. Området og stedet heter Flic-en-Flac. Det er et 4-stjerners hotell som vi valgte primært pga beliggenhet ved havet, fasciliteter som treningsrom og mulighet til å ha halvpensjon og nærhet til et sentrum der man kan se «folk og fe», samt spise lunsj eller ta et glass og se andre mennesker enn bare dem som bor på hotellet. Og pris, selvsagt!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men alle forventninger er blitt innfridde – og vel så det. Hotellet ligger vakkert til ved havet, der bølgene og suset høres hele tida. Hagene rundt er helt nydelige og velstelte. Bassengområdene er rolige, god plass, badehåndklær kan du bytte hver dag, hvis du vil, bassengene blir renset hver morgen.

Rommet og terrassen er romslige – og det er første gang jeg har vært på et hotell, der rommet reingjøres hver dag! Vi blir anbefalt å ikke drikke vannet i springen, men vi får vannflasker! Minst to store flasker hver eneste dag. Og det holder.

Gjestene kommer fra hele verden, og det tok over en uke før vi hørte de første norske stemmene (og det er noen dager siden, og etter det har vi ikke hørt noen). Det er folk i alle aldre og «sammensetninger». Mest blir de vel lagt merke til, jentegjengen, 18 stk, i 20-åra fra et øst-europeisk land – som virkelig er på ALL inclusive;) Men vi tipper at flertallet av gjestene er franske og veloppdragne sådan;)

Bortsett fra den jentegjengen som høres godt innimellom, et det svært rolig her – og vi har sjeldent sovet så godt og så lenge på et hotell. Aircondition og vifte fungerer supert på natta – for det er altfor varmt til å ha dørene åpne.

Dagene har vi tilbrakt på tur eller ved hotellet. Vi er ikke så glad i «bassengliv», så da er også en av de fine tinga med hotellet at vi kan bade i havet, i et basseng de har laget ved hjelp av store lavasteiner. Rundt hotellet er det også nydelige områder mot havet, der det ligger fin sand (som rakes i mønster hver dag) og solsenger. Der pleier vi å legge oss til under en parasoll. Og svært nær badebrygga.

Det er også fint å gå bortover stranda, der det alltid skjer mye – og særlig på søndager har vi erfart. Og stranda er endeløs!

Vi har også funnet ut at vi kan gå strandveien for å komme til koselige, lokale restauranter. Vi har forresten bare godt å si om maten! Både den som serveres på hotellet – og i byen. Den kommer fra hele verden, men er mye inspirert av kinesisk og indisk matkultur. Mauritisk mat likner mye på indisk, egentlig.

Men hvis jeg skal klage på noe, så er det vinen…. Den er ikke alltid god  – og kommer fra Sør-Afrika. De lager nemlig ikke «vanlig vin» på Mauritius, men de har sitt eget øl: Phoenix.
De lager forøvrig vin av ananas og noen andre frukter, men den smakte oss bare «sånn passe».

I dag og i morgen meldes det om 30 grader og lite vind. Det betyr mye tid under parasollen – til både lesing, podcaster og lydbok.

Livet er bare godt.

Hvis man gidder.

Det er jo også helt forståelig, dersom man foretrekker hav, basseng og solseng, men det går altså an å finne på mye mer.

I går, fredag, tok vi en tur fra Flic-en-Flac og nordover. På onsdag dro vi sørover til Le Morne, som er det sørligste punktet (derav sist blogg).

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En tur nordover innebærer at vi må innom hovedstaden på Mauritius: Port Louis. Port Louis også ligger på vestsida av øya og tok bare ca 45 minutter med taxien vi hadde leid for dagen.

I Port Louis bor det ca 150.000 mennesker, men det er ikke så mange turister der som man skulle trodd. Årsaken er visst (og det er jo forståelig) at de fleste som besøker Mauritius ønsker å forbli ved strendene eller på en av de mange turene som tilbys til havs og til lands.

Byen er sterkt preget av da franskmennene var her. Britene, som overtok på 1800-tallet, var visst ikke så interessert i å gjøre så mange endringer. Likevel så vi en del minnesmerker som viste kampene mellom franskmenn og briter som fant sted før franskmennene «pakket og dro» fra øya. Dessuten passerte vi «Slave museum», som vi dessverre ikke hadde tid til å dra innom. – Next time?

Sjåføren vår fulgte oss bort til det lokale markedet – men først gjennom havneområdet med sukkersiloene og så vidt innom det store, nye kjøpesenteret. Der kjøpte jeg forresten noen vaniljestenger – som ble sirlig vakumpakket for meg – for klok av skade fra Zanzibar, der jeg kjøpte en hel haug meg krydder, klarte jeg kun å kjøpe noe jeg visste jeg hadde bruk for.

Det lokale markedet hadde enormt med frukt og grønt, samt  kjøttvarer og fersk fisk. Alt liggende uten kjøling… Sjåføren vår påstod det kunne ligge slik, fordi det var dagsferske varer. – Hadde det vært gårsdagens, hadde varene måttet oppbevares på kjøla.

Etter et par timer i Port Louis kjørte vi videre nordover en times tid. Vi skulle egentlig innom «Botanical Garden», men sjåføren vår gjorde oss oppmerksomme på at parken kunne være stengt i går pga besøk av den franske presidenten Macron. Han var nemlig på besøk i Mauritius et par dager og skulle akkurat dit på fredagen.

Og det stemte. Parken var stengt.

Så da kjørte vi videre nordover en halv times tid og kom til det nordligste punktet på øya. Der stoppet vi ved en rød kirke, som visstnok var et landemerke.

I tillegg var det en kafé der, hvor de solgte fersk fisk og hummer! Imponerende! Nå var det blitt lunsjtid for oss, så vi var litt sultne, men måtte pent vente til neste stopp – som var litt lengre sør.

Neste – og siste stopp var Grand Baie, fortsatt i nord, som skal være det området flest turister kommer til når de besøker Mauritius.
Da vi dro fra Flic-en-Flac var det litt overskya, men nå var det blitt strålende sol – igjen.

Så med 30 grader i lufta, var det godt med en dukkert før lunsj. Og lunsjen inntok vi på stranda, på en street-food-restaurant som hadde «alt». Det var en artig opplevelse – med god mat og drikke som i tillegg kosta lite.

På vei hjemover mot sør og hotellet vårt kjørte vi igjennom noen bra regnbyger (som var meldt den dagen) – men innen vi kom hjem, var regnbygene over.

Og hva betalte vi for bil og sjåfør en hel dag? 4000 rupi, som tilsvarer ca Nkr 900. Og det var det verdt;)

Vi har spurt noen stykker av lokalbefolkningen her på Mauritius, om de vet hvor Norge er. Det vet nesten ingen. Ikke så rart, kanskje. Men idag, da vi spiste lunsj «oppi gata» her i Flic-en-Flac (og «gata» er bokstavelig talt), spurte vi den unge kelneren vi hadde på den kinesiske restauranten – og siden han hadde på seg Adidas-t-skjorte – om han visste hvem Haaland var? Og det visste han.

Artig, det der. Det samme skjedde på Zanzibar, da vi var der for tre år siden. Ikke særlig mange visste hvor Norge var, men Haaland kjente de til.

Unntaket denne gang var taxisjåføren vår i går. Han visste hvor Norge var, og det var hovedsakelig fordi han husket en storfamilie på 17 stk fra Norge, som han hadde kjørt til fisketur for noen år siden. Og da tenkte jo vi, som er fra Porsgrunn, med en gang på Stordalen-familien, som pleier å feire jul på Mauritius hvert år. Men vi vet ikke om det var de, altså;) Samme sjåføren møter i hvert fall vi i morgen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ellers er det litt «interessant» at det ikke finnes veldig mange restauranter langs strendene her. De fleste av dem tilhører hoteller og er kun for hotellets gjester. -Unntatt er den baren/restauranten vi fant på søndag. Men den var ca 2 km herfra. Uansett var det så trivelig der, at vi tenker oss tilbake dit neste søndag.

Men siden vi altså har «bare» frokost og middag på vårt hotell, blir vi sultne rundt lunsjtider. Da er det veldig fint – og forsåvidt grunnen til at vi valgte dette hotellet – at det finnes et sentrum/village like i nærheten – som det er flere restauranter og butikker i.

Til nå har vi spist ved tre ulike restauranter og alle har gitt en like god opplevelse.

Vi liker jo også å sammenlikne priser – spesielt på øl og vin, siden vi er glad i det – og da koster jo ofte det halvparten av det vi betaler på hotellet. Men sånn er det bare – og det er i grunnen greit, siden vi er så trøtte på kvelden.

Som regel legger vi oss mellom 21 og 22, og står opp mellom 6 og 7. Og det siste er kjempedeilig! Sola står opp 0530 (går ned 1830), og da, tidlig på morningen, er det både svalt og stille og fint på terrassen. På den måten rekker vi også trening før frokost.

Så alt i alt har vi det helt topp – her på Mauritius på dag 7 – og over halvveis i oppholdet.