frifrajobbrestenavlivet

Hjemreisa startet seint lørdag kveld fra Anfi – med fly hjem natt til i går, søndag. Mannen valgte å dra hjem på torsdag (han kan liksom ikke være like lenge som meg;), så jeg hadde et par dager aleine på slutten.

Men på Anfi del Mar er jeg liksom «hjemme», så det går helt fint.

Jeg hadde egentlig fly hjem lørdag ettermiddag, men da jeg oppdaget at SAS hadde satt opp et nattfly med avgang fra Las Palmas 0130, hadde jeg lyst til å prøve det og booket om. På den måten ville jeg i hvert fall slippe køkaos ved vinterferieslutt og mulige forsinkelser på flyplassen – og heller være sikker på å rekke tog hjem søndag morgen.

Hadde forresten litt flaks også, for i går seig det inn ny sand og heftig varme fra Sahara. Sjekket dagens  værvarsel, og nytt «hasardiøst» vær ble meldt.

Flyturen hjemover gikk helt greit, og vi brukte bare 5 timer. Innsjekkingen på flyplassen gikk også smertefritt, for vi var ganske aleine. Det meste der var stengt – også all taxfree, så de som hadde planer om å kjøpe seg noe, ble nok skuffa.

Dessuten fikk jeg en fin siste dag! Den startet som vanlig med en tur, og deretter hadde jeg bestemt meg for å ta båten til Mogan for å se meg litt rundt og spise lunsj. Jeg har ikke vært der borte på et par år, så nå føltes det på tide.

Det går båt t/r fra Anfi til Arguineguin, og fra Anfi til Puerto Rico og Mogan hver halvtime hele dagen. Det er kjekt.

Det som også er litt lurt, er besøke typiske «turiststeder» som Mogan, på en lørdag. Da oppleves det som ganske rolig der, fordi lørdager er en «byttedag» for mange. Mange har reist hjem, og de nye har ikke rukket å komme på plass enda. Sånn er det på Anfi også på lørdager – rolig og god plass.

Jeg tok 11-ferja bort til Mogan, og 1415-ferja tilbake. -Kort tur, altså, men rakk det jeg hadde tenkt.

Så ble det en svømmetur i havet, før en times tid på solseng.

På kvelden gikk jeg bort til Patalavaca og spiste middag, før jeg gikk tilbake til Monte Anfi, hvor jeg hadde bagasjen min og kunne bruke den fine garderoben der for å skifte til hjemreisa. Der kunne jeg også sitte å se litt på pad`n min, for å slå ihjel litt tid før jeg skulle bli henta kl 2230.

Og tida gikk fort når jeg begynte å se på «Kode rød» på NRK, som nevø Emil er med i! Det var gøy.

– Og all tid her har forresten gått kjempefort! Det er ingen andre steder enn på Anfi, hvor vi har vært i seks sammenhengende uker! Heller aldri i Kroatia – enda.

Vi har vært sammen med både nær familie og gode venner hjemmefra – og noen vi bare treffer på Anfi hvert år.

Mannen har forresten fått fulgt med både på OL og champions` league-kamper – og ikke minst har vi sett Bodø Glimt vinne to kamper og opplevd stemningen på fotballpuber hvor de har vist kampene. Artig – selv for en uinteressert fotballtype som meg.

Nå er det hjemlige sysler som gjelder – med litt bursdagsfeiringer og annet hyggelig. Og snart er det Kroatia (men før det en liten tur innom Alicante-området).
Hu-hei, hvor «Times fly, when you`re having fun».

Kalima på Kanariøyene er et vanlig værfenomen. Det skjer gjerne flere ganger (opptil 20, faktisk) i året – og gjerne medfølgende sterk vind fra øst eller sør, samt høye temperaturer.

Det kan vare fra noen timer til en hel uke.

Hvorfor kan sand fra Sahara være helseskadelig? Jo, fordi sanda inneholder forurensede partikler og kan gjøre det svært ubehagelig å puste – særlig for dem med luftveisproblemer som astma og kols.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De blir gjerne anbefalt å holde seg mest mulig innendørs, samt lukke vinduer og dører.

Denne uka var det mandagen som var verst her i Arguineguin-området. Da kunne vi hele dagen nesten ikke se sola (Yr meldte om full sol). Jeg – som ikke har noen luftveisproblemer, merket at det sved litt i øynene – og Mannen benyttet anledningen til å sitte inne og se på OL bak lukkede dører og vinduer (tror han syns det var helt ok).

Men skal også være litt forsiktig med hard trening, samt unngå «fjellene», for kalimaen er verst fra 3-400 meters høyde.

Heldigvis ble tirsdagen bedre enn mandagen – og jeg fikk meg en 12 km tur «i høyden». I dag, onsdag, er det fortsatt sand, men stadig litt bedre luft (kun «helseskadelig», ikke «hasardiøs»).

Mannen og jeg har jo en gang opplevd å bli «sandfaste» her i tre dager! Tror det var i 2020. Da hadde vi vært her på vinterferie, og da var det så liten sikt at alle fly ble stående på bakken – i tre døgn! Det var en utrolig opplevelse. Men så ille har det langt fra vært nå.

Men nå skal de siste dagene nytes – uansett. For snart er det hjem.

Sjølskryt skal man lytte til, sies det, for det kommer fra hjertet». Det er i grunnen det jeg har behov for å skrive om idag – men også for å gi tips til andre.

Da jeg ødela menisken i fjor sommer, i slutten av juni, ble jeg skikkelig deprimert. Det kom helt plutselig og uten at jeg hadde gjort noe spesielt.

Jeg kunne faktisk ikke sette høyre bein i bakken i det hele tatt, og måtte låne Mannens krykker. Etter noen dager på hytta Bamble, hvor jeg måtte hjelpes alle veier, tok jeg en tur på legevakta hjemme, hvor jeg ble jeg henvist til røntgen i Sandefjord.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Der konstanterte de «nesten avrevet indre menisk». Det kunne være snakk om operasjon, men jeg ble også rådet til å kontakte fysioterapeut.

Fysioterapeut var det raskeste, og der fikk jeg et treningsopplegg som i all hovedsak gikk ut på tung styrketrening. Det er ikke jeg i spesielt glad i, men jeg satte i gang – i starten av juli 2025. Jeg kjørte hjem fra hytta i Bamble 2-3 ganger i uka, for å trene på Sats.

Gradvis ble jeg bedre. Jeg hadde fortsatt problemer med å bøye meg ned på huk, men det kunne jeg jo leve med. Jeg var jo glad i å løpe og gå i terreng, men dette måtte jeg utsette. Det kom til å ødelegge effekten av styrketreninga så fysioterapeuten..

I desember, da vi var i Kroatia, ble jeg fristet til å prøve å gå i åsene «mine». Jeg gjorde det over flere dager, men da jeg skulle hjem, kjente jeg at akkurat det ikke hadde vært så lurt. Kneet trøblet.

Så jeg fortsatte med styrketreninga, som jeg kanskje hadde skulket litt et par måneder, og kjente at alt føltes bedre.

Nå i januar, etter at jeg kom hit til Gran Canaria, har jeg fortsatt med styrketrening – tre ganger i uka – i tillegg til turer 3-4 ganger pr uke. Og jeg har ingen smerter i kneet for første gang siden slutten av juni i fjor!

Riktignok har jeg lagt løpinga på is – etter to stygge fall etter uke en og uke to – men gåing føles greit. Det er litt mange steiner oppi her….

Tilbake til sjølskrytet og tips til andre: Har du trøbbel med menisken, så tro på anbefalingen om hard styrketrening på beina for å styrke kneet. Det har definitivt hjulpet meg og er noe jeg kommer til å fortette med. – Kanskje livet ut?

I dag leide vi bil sammen med Mellomsøster og Svoger – en cabriolet. Svoger tok på seg jobben med å være sjåfør. Vi hadde på forhånd ønsket oss et sted eller to vi hadde lyst til å se – og ruta ble tegnet ut fra det.

For egen del ønsket jeg å se mandeltreblomstringen som er nå i februar, og da var det Tejeda som pekte seg ut. Der er det bla en «mandeltrefestival» i februar.

Mannen og jeg ble plukket opp på Anfi i 9-tida, og ferden gikk først til Maspalomas, og deretter innover og oppover på øya.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Byen Tejeda ligger på 1000 meter, men vi endte med å kjøre i over 1500 meters høyde!

Da vi kom noen høydemeter innover på øya, begynte landskapet å endre seg. Det ble så grønt! Det var så mye vegetasjon og blomster! Og etterhvert så vi bartrær; furutrær-liknende store trær. Det var ganske stilig og jeg ble mektig imponert.

Og mandeltrær i full blomstring langs hele veien og oppi fjellene. Helt utrolig vakkert!

I Tejeda, som da er kjent for mandler, måtte vi da innom et bakeri for å kjøpe bla marsipan og noen andre kaker. Snadder!

Etter Tejeda gikk ferden ytterligere oppover i høyden før nedkjøring i retning fiskelandsbyen Puerto de Nieves («Snøhavna»). Vi tror den har fått navnet sitt pga de hvite husene.

På vei nedover traff vi på havtåke, og vi var litt bekymret for hvor lenge den ville vare, men det gikk bra.

I Nieves var det mektige, grønne (!) fjell på den ene siden – men stranda var lite fin. Der var det store steiner og langgrunt og fristet lite til bading. Men siden vi var ute av havtåka kunne vi vi spise lunsj i sola og koste oss med en medium god, grilla fisk.

Noe annet spesielt med Puerto de Nieves er at det går ferje til Tenerife derfra, og den hadde avgang akkurat da vi kom.

Fra Nieves kjørte vi i retning Las Palmas, hvor gamlebyen stod på ønskelista. Vår trygge sjåfør fikk loset oss inn på en parkeringsplass med kort avstand til gamlebyen og bla katedralen der.

Men siden det nå begynte å bli ettermiddag og litt overskyet vær, ble vi enige om å være fornøyde med det vi til nå hadde sett — og heller legge kursen i retning sola – altså mot vest og retning hjem. Da ville vi akkurat rekke solnedgangen.

Og alle fire var vi enige om at det hadde vært en veldig fin tur:)

Jada, vi er heldige. Derfor har jeg ligget litt lavt i det siste. Det er jo ikke såå interessant å lese om ferier på Gran Canaria – særlig når du står hjemme i 15 minus å må måke snø…

Men siden noen har etterlyst en liten status, så kommer det en liten (?) blogg med mye bilder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men aller først må jeg altså si at jeg virkelig sliter om dagen. Jeg syns det som følger av Epstein-dokumentene er bare så pinlig og grusomt for landet vårt – og de folka jeg stoler mest på. Har jeg vært naiv? Nei, jeg tror ikke det. Men det tror jeg derimot mange andre –  i langt høyere posisjoner enn jeg noensinne kunne drømme om – har vært.

Og jeg er bekymra. Hvilke konsekvenser vil Epstein-saken kunne få for omdømme vårt? Jeg var vel en av dem som håpet at det var Trump som ville bli avslørt ytterligere i publisering av flere Epstein-filer – men så var det oss? Den siste jeg leste om i dag var Bondevik!? Hvem blir den/de neste?

Som dere skjønner, preger disse sakene meg, og jeg bruker mye tid på å holde meg oppdatert på hva som skjer. Og på Marius Høiby-rettssaken…

Men før alt dette har fått min fokus, så har vi vært så heldige å få ha vært sammen med barn og barnebarn – og to av mine tre mine søsken – her på Gran Canaria. Det har vært stas.

Nå har flesteparten reist hjem – men ikke Mellomsøster og vi. Dessuten dukker det opp andre folk vi kjenner- og som det er hyggelig å ta en middag eller lunsj med.

Så sånn går no daga`n.

Heldigvis blir det litt trening innimellom (dvs 6 av 7 morninger). Det holder i hvert fall meg «oppe». Hadde jeg kun hatt fokus på lunsj, middag, «vin og sang», hadde vel ferier på seks sammenhengende uker gått litt dårlig.

Muligens;)

Ferielivet går sin gang. Heldigvis betyr det også at noen daglige rutiner har satt seg: Daglig trening eller tur før frokost, sein frokost på terrassen, scrolling av nyheter og aviser, litt tid på solseng, lesing, lunsj, litt barnebarn, happy hour, solseng, middag – og tidlig kvelden.

Det eneste som kan ødelegge mitt gode feriehumør, er dårlige Trump-nyheter på morningen – og dem har det vært altfor mange av! Hvem kan få stoppet den mannen?

Vi bor – som sikkert mange husker – på Anfi del Mar, mellom Arguineguín og Puerto Rico. Her har vi feriert i 24 år og etter hvert blitt fornøyde eiere av fem faste ferieuker (som ofte blir seks).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det som også er fint her, er at våre barn og barnebarn gjerne kommer hvert år. Sønnen er her mest, men også Datter (unntatt i år). -Og uten å overdrive kan jeg si at alle koser seg like mye – som oss.

Men de er ikke de eneste familiemedlemmene som dukker opp. Både Mellomsøster og Bror kommer denne veien i år, og det samme gjør både niese og nevø med familier. Stas!

Etter at vi fikk all bagasjen for en drøy uke siden, har alt vært på stell. Vi har byttet leilighet en gang, og skal også bytte på lørdag. Det er etter eget ønske – og fordi vi på den måten får flere uker ut av dem vi opprinnelig eier. Det er fordi vi da bytter oss «ned» – fra 1-soveroms til studio.

Været har vært upåklagelig- med sol og varmt på dagen – men litt kjølig på morgen og kveld. Jeg har til gode å bade i basseng, men har badet i sjøen hver dag – og sjøen holder 21 grader. I år tok jeg med egen sjøtemperatur- måler;)

Gran Canaria er vel ikke det mest spennende reisemålet vi er på, men det er trygt og godt, grei reisevei hjemmefra – og fint vinterklima ift hjemme. Og når man kan treffe på kjente og kjære samtidig, er dette en god plass å tilbringe noen vinteruker.

Jeg var litt «oppesen» for noen dager siden, og tenkte at det ble null stress at ikke bagasjen vår kom fram samtidig med oss. Vel, det var på fredag. I dag, mandag, var jeg ikke like «oppesen».

Det verste var vel egentlig at jeg manglet joggesko og treningstøy. Jeg hadde pakket håndbagasje for et ekstra døgn (men ikke for fire) og tenkte at dette ville gå bra. Men i går begynte det røyne på. Da ble det tur i butikkene for å prøve å kjøpe joggesko, sokker og en shorts. Det å komme seg på tur oppi åsene her, var noe av det jeg gledet meg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mannen fikk sin koffert på søndag, så han var veldig fornøyd.

Men uansett fikk jeg kjøpt et par ting – bla joggesko!

Og i dag, i 17-tida, kom altså kofferten min til Anfi. Det var deilig!

Nå kan ferien begynne!

Det var en morsom kommentar jeg fikk i går, da jeg meldte at vi var kommet trygt fram til Las Palmas – uten bagasje.

Noen sa det var «halve flyet» fra Kastrup til Las Palmas som ankom uten bagasje. Vi stod og ventet ganske så lenge ved bagasjebåndet etter at det først hadde stoppet opp etter 10-15 minutter. Det er jo ganske vanlig, tenkte vi, at bagasjen er litt sein og at den kommer i ulike puljer. Men bandet stoppet helt opp, og da det kom i gang igjen, stod det fra Zürich og ikke København på skiltet.

Da hadde jeg også begynt å legge merke til en økende kø utenfor «lost luggage»-skranken like bak meg. Jeg gikk bort og fikk da høre at «halve flyets bagasje» stod igjen i København. Damen i skranken kunne visst heller ikke hjelpe noen og hadde stengt luka og i stedet hengt opp en plakat med SAS-logo og en QR-kode som skulle skannes. Det er det ikke alle som fikk til….
Men heldigvis fikk jeg ordnet det og rapporterte bagasjen savnet og hvor vi ønsket den levert. Verre var det med ei eldre dame fra København, som skulle på en ukes cruise ut fra Las Palmas i går ettermiddag og manglet nå «alt». Hun hadde ikke tatt høyde for at noe slikt kunne skje. Hun fikk heller ikke til å scanne noe som helst, så jeg er usikker på hvordan det gikk med henne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I SAS-appen går det forresten an å se hva som har skjedd med bagasjen underveis, og da så jeg jo at den aldri var blitt lastet opp på flyet på Kastrup.

Men vi klarer oss! Vi hadde begge pakket for et døgn ekstra, dersom noe slikt skulle skje. Jeg er litt usikker på hvorfor vi gjorde det akkurat nå, fordi det har aldri skjedd oss før, i alle de årene vi har reist til Las Palmas, at vi ikke har fått bagasjen.

Men vi hadde både toalettsaker (også fordi vi overnattet på Gardermoen før vi fløy), shorts, t-skjorte, sandaler, ladere -og badetøy (jeg) og ekstra kjole (jeg).

Så hvis bare bagasjen vår kommer i løpet av denne dagen eller morgendagen, skal dette gå fint – uten bruk av verken forsikring eller SAS.

Det har vært en fin periode hjemme. – Fin, fordi det har vært mye familie- og vennetid, fin fordi det har vært en trivelig jul- og nyttårsfeiring – og fin fordi det har vært mye bra vær!

Men nå i januar er det blitt veldig kaldt! Og mye kaldere enn jeg liker. Jeg har aldri vært glad i å gå i ulltøy under vanlige klær, men opplever nå at dersom jeg ikke har tatt på meg ull, fryser jeg.

Jeg er også blitt mere «frysen» innendørs – og selv med 22-23 graders innetemperatur, må helst både ullsokker og ullgenser på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har derfor blitt langt færre km og skritt enn jeg liker – og jeg er såå takknemlig for bare noen hundre meter til treningssenteret.

Men nå blir det andre boller, for i dag drar vi til varmere strøk. Igjen. Akkurat som i fjor – og hvert år siden jeg ble pensjonist i 2021 (!) tilbringes 5-6 uker på Gran Canaria i januar-februar.

Ikke det mest spennende reisemålet i verden, vil noen sikkert si – men fytti som vi koser oss der disse vinterukene. Gleder oss!

Gårsdagen ble fin – og så mye bedre enn forventa når man har Yr som rettesnor. Men det takles bra – for det er tross alt bedre at det blir finere vær enn Yr melder – enn at Yr melder fint, og så blir det overhodet ikke det.

Men av og til har det ikke noe med at været er bra eller dårlig for at en dag skal bli fin. En sånn dag var det i går.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi hadde nemlig to ting å feire – og det ene var at det var 10 år siden nå i desember, at vi overtok leiligheten i Supetar. Det har jammen vært en glede – selv om det også har bydd på noen utfordringer mht språk og «kotyme». Med «kotyme» mener jeg mest det å få oversikt over hva som skal betales av regninger, når og hvordan – og språket…

Det kan vel ikke være så vanskelig, sier du? Jo, faktisk. Det har stadig dukket opp nye overraskelser – selv om totalen av kostnader ikke kan klages på overhodet. Etter det jeg har forstått etter å ha snakket med «Spania-emigranter» feks, er det mye billigere å ha leilighet i Kroatia.

Problemet var mer at regninger kom på papir, i postkassa, og måtte betales i den lokale banken – der vi heldigvis tidlig fikk en konto. Problemet var bare at for 10 år siden var vi i fulle jobber, begge to, og reiste bare hit i skoleferier. Postkassa ble dermed ikke tømt så ofte…

Det jeg husker best fra den tida, var det jeg dro hit aleine en gang, mellom jul og nyttår, og kom til en mørklagt og iskald leilighet der strømmen var stengt av. Det var et skikkelig mareritt, før jeg neste formiddag fikk tak i det lokale strømselskapet, HEP, ved å oppsøke dem her i Supetar og finne en tilfeldig kar på jobb i romjula. Jeg kom til et kontor «fra 50-åra» – men karen som satt der og hadde vakt, skjønte heldigvis mitt kroppsspråk, for han kunne ikke engelsk  (jeg slo floker og prøvde å beskrive hvor mye jeg frøys), men heldigvis hadde jeg funnet fram betalte strømregninger og kunne vise han.
Innen jeg hadde rukket innom baker`n og kjøpt meg litt frokost på vei opp til leiligheten, hadde de rukket opp hit og slått på strømmen.

Fortsatt vet jeg ikke hvorfor strømmen ble skrudd av den gangen for 8-9 år siden, og det tok meg lang tid før jeg stolte på at strømmen var på når jeg kom til leiligheten.

Tilbake til gårsdagen. Vi var på «julemarkedjakt» i Split og ble først skuffa over at det ikke var der vi hadde forventet: Ikke på Rivan, ikke på rådhustorget. Men så kom vi på at det kanskje var på det fine torget på enden av Rivan, og det var det!

Massevis at boder, varm drikke, nydelig juledekorasjoner – og tom skøytebane!

Vi koste oss skikkelig.

Den andre tingen vi skulle feire? Det var 43 år siden vi gifta oss. Det er også verdt å markere – hvert år.
Håper det blir tid og rom for mange markeringer enda – og gjerne i Kroatia, som er blitt «my second home».