Vi har gledet oss og sett fram til denne dagen lenge – men med mange sommerfugler i magen den siste tida. For hva ventet oss etter at leiligheten har stått tom i halvannet år? Og hvor mange sjekkpunkter og venting måtte vi igjennom på reisa?
Men alt gikk over all forventning: Vi sjekket inn på flyet hjemmefra på nett – som vanlig, vi passerte sikkerhetskontrollen uten ekstra spørsmål, vi passerte den ekstra passkontrollen som vi må gjennom fordi Kroatia ikke er med i Schengen – uten ekstra spørsmål. Vi landet i Split on time og brukte ca 30 min i passkontrollen der. Vi hadde fylt ut det elektroniske innreiseskjemaet på forhånd og måtte kun vise dokumentasjon på vår 1.dose med vaksine tatt for tre uker siden nå (viste QR-koden på Helse Norge).
Vi tok en øl i Split – som vanlig, og tok ferja ut til favorittøya vår: Brac. Bilferja legger til i den lille havnebyen «vår»: Supetar, og vi er så heldige at vi kan gå derfra, 10 min, og opp bakkene til leiligheten vår. Nå var vi kjempespente! Både pga det nye 4-etasjers bygget som var reist «foran« – og hvordan et stod til i leiligheten.
Fra ferja og på veien opp så vi at det nye bygget ikke ville bety noe for oss. Vi hadde hatt «katastrofetanker» rundt det å få et bygg rett foran som ville ta noe av den fantastiske utsikten vi har fra terrassen. Men det var altså ingen ting å bekymre seg over.
Så var det selve leiligheten… Vel var det mange døde fluer, spindelvev, litt lukt fra tørre toiletter og sluker – og ikke noe vann i springen – men akt ble ordnet opp i igår.
Vi var trøtte i går, men vi undre oss en middag på hotell Osam – og hadde glemt hvor mørkt det blir her på kvelden. Det er litt uvant når vi kommer fra de lyse sommerkveldene hjemme. Det som også er så gøy, er alle som husker oss fra tidligere og som hilser på oss når vi kommer. Det er også noe av grunnen til at vi føler oss så hjemme her.
Men det er noe jeg har tenkt på: På hytta forrige uke møtte jeg en jeg kjenner som jeg snakket med om ferie. Han sa at han og familien vurderte om de skulle reise utenlands i løpet av sommeren, men var usikker på om det gikk an. Jeg sa da at fra neste uke er vel det meste greit når reiserådet oppheves og mange land blir grønne? «Ja, da er det bare skammen igjen», sa han. «Den skammen har jeg lagt bort for lengst», sa jeg – men jeg har tenkt mye på det etterpå. Er det sånn mange tenker? Burde man føle skam? Det er jeg usikker på….
