Da vi kom på fredagen snakket Mannen med naboen i huset vårt. Hun fortalte at det var blitt ny renovasjonsordning i byen: Vi måtte skaffe oss vår egen avfallsdunk til restavfall… Da måtte vi gå til et kommunalt kontor, ha med pass og vårt personnummer her (OIB-nummer), samt betale 50 kuna. -Høres enkelt ut, men kan fort bli litt komplisert…
Jeg er ganske nøye på avfallshåndtering, og det går fint hjemme – men her på Brac har Mannen bare ledd av meg når jeg har sortert glass (staklo), papir og plast (plastica) etter beste evne – og kastet i riktige dunker. I tillegg til har det vært grønne restavfallsdunker på oppsamlingspunktene. Når man åpner lokket på de like dunkene, er det bare kaos oppi. All typer søppel ligger i alle dunkene…. Jeg har likevel lukket øynene for hva som har vært i dunken fra før av, og lagt plast i plastica, glass i staklo og papir i papir – og sagt til meg selv at: «Some day» – og at det hjelper jo ikke at jeg blander søpla også.
Men nå har de altså fjernet alle felles restavfallsdunker og bare latt sorteringsdunkene stå igjen. Det betyr at de som ikke har skaffet seg sin egen restavfallsdunk, må kvitte seg med restavfallet i sorteringsdunkene. Det har jeg også måttet gjøre disse dagene her. Da lukker jeg øynene… For nå er det ikke system i det hele tatt og fullstendig anarki.
Men i går fikk jeg ordnet med avfallsdunk. Den hyggelige naboen vår i bygget, hadde ringt det kommunale kontoret for meg og forberedt dem på at jeg kom. Jeg måtte dit med pass og OIB-nummer, og heldigvis var også det kontoret kun fem minutters gangavstand fra leiligheten. Men det var bare utlevering av dunker på tirsdager! Og vi drar hjem på lørdag…Vår hyggelige nabo tilbød seg da å hente dunken for oss. Det var jo kjempesnill!
Så nå er jeg blitt kjent med enda et nytt kommunalt kontor og fått fiksa avfallsdunk – og betalt renovasjonsavgift for resten av året – kontant i luka. (Det ble 228 kuna (ca 300 kr) Herlig!
Vi bikket 36 grader her i går – og vi som har ferie kan jo ikke klage på det. Jeg fikk tatt min sedvanlige morgentur og Mannen sin sykkeltur. Det er bare om å gjøre å ikke tenke på at det er varmt, så går det fint.
Vi hører stadig flere norske stemmer her, og det er hyggelig. Vi snakket med ei norsk dame i går, som var i Supetar for første gang. Hun og familien var kjempebegeistra for stedet og den lille byen, og da kjenner jeg at jeg blir litt stolt, faktisk. Men man må altså like litt enkelte liv, litt lavere standard og litt umoderne løsninger.
Kirkespiret by night
