Da Makta gikk på NRK, fulgte jeg den serien – og hørte på «Seriesnakk» på NRK i etterkant. I alle fall for meg var dette en ny og annerledes måte å gjøre en TV-serie på, nemlig å ha en «kommentarepisode» med intervjuer og utfyllende opplysninger etter hver episode på TV.

Og nå er altså «So long, Marianne» bygd opp på samme måte. Jeg så to episoder før jeg dro hjemmefra, og etter at jeg kom hit til Brac har jeg sett de fem siste.

Etter hver episode på TV har jeg hørt på podcast’n til Torkil Risan i NRK-appen.

Jeg vet at for mange er det både fristende og lett å se flere episoder samtidig, samme kveld. Men der er jeg såpass disiplinert, heldigvis, at når Torkil Risan sier i podcasten at det er lurt å ha sett TV-episoden først, så hører jeg på han. Jeg har sett TV-episoden på kvelden, og podcasten neste formiddag.

Og jeg har hatt mye glede av podcastene – underveis på mine formiddagsturer rundt her på Brac. Episodene varer gjerne i overkant av en time, og det er helt perfekt.

Men så må jeg jeg jo si noe om innholdet: Det har fascinert meg! Det er jo ikke bare av det gode – og da tenker jeg spesielt på rusbruken og særlig med barn midt oppi det. Men jeg syns det har vært fascinerende å lære både Leonard Cohen og Marianne Ihlen mer å kjenne. Jeg har hørt på nydelige sanger og fine dikt.

Og siden jeg ble litt opptatt av hvordan det egentlig gikk med «Lille Axel», kommer jeg til å kjøpe VG+, bare for å se dokumentaren som er laget om om han. I Seriesnakk, episode 5 (av 7), tror jeg, spiller Risan litt fra denne dokumentaren. «Lille Axel» ble født i 1960, lever fortsatt, men har bodd hele sitt voksne liv på institusjoner…

«So long Marianne»virker til å være en usminket fortelling både på godt og vondt – selv om serieskaperne understreker at det ikke er en «ordentlig» dokumentar.

Litt som Makta, kanskje? «Basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse?» Ellet noe sånt;)

Fin var serien, i alle fall. Syns jeg.

Bare litt varmere enn hjemme. I hvert fall merkes høsten her også: Fjellene er tydeligere, lufta og sikten klarere, det grønne begynner å komme tilbake – og tempoet i «byen» er mye roligere.

Og olivenhøstinga er i gang! I dag passerte jeg en olivenlund, der to damer var i full gang med innhøsting «inni treet».

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg har sett det før, hvordan de håndplukker hver og en oliven fra treet – og gjerne en hel familiegjeng på hvert tre. Og det er tusenvis av oliventrær i Kroatia altså!
Jeg hadde hørt om «risting-metoden», men ikke sett det sjøl – før i dag. -For en jobb!

Ellers nyter jeg dagene. Jeg har bada og svømt hver dag, og vannet er upåklagelig med 23-24 grader.

Turene mine oppi åsene og langs kysten gir mange fine bilder – og masse energi.

Samtidig får jeg bare gode meldinger hjemmefra om at alle har det bra. Min dårlige samvittighet om å dra ned hit i skolens høstferie er gått over når jeg ser at alle har det bra på sin måte hjemme.

Og Mannen får trent og vært hos fysioterapeut.

Da kan jeg ikke bedre ha det – enn her.

Jeg koser meg. Været er toppers: Litt kjølig på morningen, men helt nydelig utover dagen. Temperaturen i havet målte jeg til 24 grader i går, og mer kan man vel ikke forlange i oktober? Uansett forlenger man sommeren ganske mye ved å ta en tur hit i september eller oktober – eller helt fram til jul, for den sakens skyld.

Men tilbake til utgangspunktet for overskriften og hvorfor jeg dro ned hit akkurat nå.
Som noen av dere husker, var jeg i en ulykke her, på sykkel, i april. Jeg brakk en fortann, ødela leppa, skrubbet meg opp på begge knær – og fikk konstantert brudd på høyre tommel. Jeg ble gipset på høyre arm.

Etter en uke var jeg til kontroll på sykehuset i Split. Der tok de av gipsen og syns tommelen «så veldig rar ut». Jeg tok et nytt røntgenbilde, og etter det rådet kirurgen jeg var hos meg til å dra hjem så raskt som mulig, for å få tatt MR og mulig operasjon. Jeg fikk med meg en epikrise – på kroatisk.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Kontrollen i Split var 12.april, og allerede 14.april fikk jeg fly hjem. Jeg fikk time hos fastlegen min 15.april, for å ta en prøve på at jeg ikke hadde med meg noen bakterier hjem fra Split. Den prøva var klar etter bare noen dager, og da kom jeg inn hos kirurgen på sykehuset i Porsgrunn. Han var imidlertid ikke interessert i å se/oversette epikrisa mi fra Split, for de måtte «begynne på nytt her». Dessuten hadde de sluttet å oversette epikriser fra utlandet.
Han henviste meg til røntgen, CT, og jeg stolte selvsagt på den vurderinga.

I slutten av april hadde jeg da både tatt CT og vært hos kirurgen på plastikkirurgisk to ganger. Han konstaterte at det ikke var noe brudd og tok gipsen min av, og sa at det ikke var noen grunn til å følge meg opp noe mer.

Jeg ble jo bare kjempeglad! Av med gips – og turer til både Kreta og Kroatia de nærmeste ukene kunne gjennomføres som planlagt.

Men tommelen var jo fortsatt vond og så veldig rar ut. Jeg tok derfor ny kontakt med fastlegen min i mai, ble henvist til samme plastikkirurg igjen og fikk time i juli. Da henviste han meg til MR – og på oppfølgingssamtale med håndspesialist i august, ble jeg fortalt at de hadde sett at det var brudd på et «ligament» (sene) i tommelen, som gjorde at tommelen «hang». Og fordi det hadde gått så lang tid, måtte de nå hente en sene fra underarmen min for å «skjøte på» dette ligamentet i tommellleddet. Det betydde også operasjon, med narkose, og gips i 4-6 uker.
Han var forresten den første som var interessert i epikrisa mi fra Split – og når jeg sa jeg kunne bruke Google translate og oversette, ville han gjerne det. Der står det eksakt det samme fra april som de kom fram til hjemme i august.,,

Jeg fikk etterhvert operasjonsdato 17.oktober – og det var hovedgrunnen til at jeg ville dra ned hit til Brac før det.
Nå håper jeg bare at Mannen kan få av sin gips, så vi ikke behøver å ha gips samtidig….

Men so far so good!

Som vanlig var jeg på en løpetur i formiddag, og som vanlig stoppet jeg noen steder underveis for å ta noen bilder.
Det er jo så mange fine motiv!

Jeg var tilbake i leiligheten i 1130-tida, spiste sein frokost og vasket og hang opp tøy.

Så bestemte jeg meg for å gå ned på Bystranda for å ta et bad og være litt i sola. Det var en nydelig dag.

På Bystranda var jeg et par timer, hvor jeg badet og solte meg og hørte på podcast.
Da klokka ble sånn 1430-ish kjente jeg at jeg var sulten, så jeg pakket sammen og gikk bort på restaurant Palute i havna. Der fikk jeg et fint bord i sola og bestilte meg en risotto med skampi og etterhvert to glass vin og vann.

Da jeg hadde spist og drukket ferdig i 16-tida, ba jeg om å få betale – med kort, som vanlig. Men da jeg åpnet mobiltlf, der kortet mitt ligger, var det ikke der!? Hæh?! Ikke igjen?! Jeg har jo opplevd at kortet mitt er blitt borte en gang før. Da fant jeg det igjen i ei steinrøys oppi bakkene bak huset vårt. Der hadde jeg stått og tatt et bilde på morningen…

Men nå var jeg blank! Hadde jeg mistet det på turen i formiddag? På stranda? Eller kunne det ligge i leiligheten? Jeg ante ikke… Jeg hadde heldigvis en 20-euro i lommeboka, så jeg fikk betalt maten min – nesten…

Jeg gikk først bort på stranda og leitet der jeg hadde ligget (og tatt bilder). Ikke der. Hun dama som hadde ligget ved siden av meg var der fortsatt, og hun hadde heller ikke sett det.

Så gikk jeg opp i leiligheten. Der hadde jeg ikke trodd at det kunne være, men måtte jo leite litt. Dessuten hadde jeg tatt ut to andre kort fra tlf idag, for å ha disse i reserve. Jeg kunne jo hatt surra, og tatt ut alle tre? Men nei.

Jeg bestemte meg for å hive meg på sykkelen og sykle tilbake der jeg hadde vært formiddag. Jeg visste at jeg i hvert fall kunne sykle deler av veien. Selvfølgelig hadde jeg også i dag valgt noen bratte oppoverbakker, hvor jeg måtte trille sykkelen. Heldigvis visste jeg sånn omtrent hvor jeg hadde stoppet for å ta bilder.

Og altså: Da jeg kom på toppen av den nest siste bakken, så jeg noe ligge i veien foran meg. Det liknet et kort! Og jammen var det kortet mitt! Maken til flaks!

Heldigvis for meg er jeg på veier og stier der jeg sjeldent møter på andre folk.., Det er nok også derfor jeg har funnet kortet mitt begge gangene jeg har mistet det….

Men nå er det slutt! Nå må jeg finne en annen løsning. Bruke min AppleWatch, kanskje? Eller rett å slett Apple Pay på tlf? Det har jeg aldri gjort før, men det går sikkert fint;)

Det er bare drøye to uker siden vi kom hjem, men likevel har jeg valgt å ta en snartur ned igjen hit allerede nå. Jeg har reist uten returbillett, men blir nok en ukes tid. Selv om man etter høstferietid må påregne en mellomlanding for å komme hjem, er reisa fortsatt kort og mulighetene for reisemåte og -vei er mange.

Jeg kom i går, fredag. Da fløy jeg fra Torp til Zagreb (2 timer 15 min). Fra Zagreb er det (minst) tre muligheter for å komme videre til Split: Enten med fly (tar 50 min) eller med tog eller buss. De to siste tar begge ca fem timer, men bussen har mange avganger pr dag, mens tog litt færre.

Jeg hadde kjøpt flybillett fra Zagreb til Split i går, men visste jeg gamblet litt, for jeg hadde bare 50 minutter mellom flyet fra Torp skulle lande og neste fly skulle gå. Derfor hadde jeg bussen som reserve. Den har jeg aldri tatt, men har lyst til å prøve.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Men så ble det litt fristende å prøve fly; det kostet en tusenlapp, men da kom jeg altså ned på 50 minutter.
Det ble fly – og jeg rakk det med god margin!

I Zagreb var det regn og 12-13 grader, men i Split var det sol, 22-23 grader og helt nydelig! Siden ferjene går litt sjeldnere fra Split til Supetar i denne «mellomsesongen», hadde jeg litt god tid til ferja. Da valgte jeg rutebussen fra flyplassen og inn til sentrum. Den tar litt lengre tid, fordi den kjører langs kysten innover og stopper mange steder. Men jeg syns det er litt artig – og veldig billig (€1,50).

Da jeg kom fram til Split, hadde jeg fortsatt god tid til å rusle litt rundt i byen og i havna. Jeg rakk til og med en tur innom Zara, som liksom er blitt et «must» når jeg er i Split. Men det ble ikke noen handel denne gang.

Så var det ferja over til Supetar – som ble en helt nydelig overfart ute på dekk i stekende sol og mye folk. Turistene har tydeligvis ikke tenkt å gi seg særlig tidlig i år.

Fra ferja og opp til leiligheten er det ca 600 meter og en fin rusletur. Jeg har jo aldri bagasje lenger, men har alt jeg trenger i leiligheten. Deilig!

På kvelden gikk jeg ned i havna og tok en middag. Det var lenge siden jeg hadde spist fisk, fant jeg ut – og sunnere enn denne seabass-fileten servert med spinat og litt poteter, finnes vel knapt;)

Jeg satt ute på terrassen til kl 2230 i går. Da viste gradestokken 19 grader, så det var helt perfekt. Faktisk ser det ut til å bli varmere nå enn da vi dro hjem for drøye to uker siden. Da satt vi inne et par kvelder, fordi vi syns det var litt kaldt.

I dag, lørdag, har det vært en nydelig formiddag, men med noen regnbyger midt på dagen. Gradestokken har vist 20-21 grader. Men jeg har fått gjort alt som «stod på planen», nemlig opp i åsene på «yndlingsturen min» (7-8 km i både bratte opp- og nedoverbakker). Deilig!
I tillegg har jeg fått fylt opp kjøleskap og fruktkurv. Eller dvs at kjøleskapet er vel ikke egentlig så fullt, for her er jeg enkel i kosten: Youghurt naturell med granateple til frokost – og litt ost, skinke og pasta i reserve i tilfelle jeg blir sulten på kvelden og ikke gidder å gå ned i havna. Lunsjen spises ute – og som regel så seint at det er som regel nok for den dagen.

Men når det gjelder hvorfor jeg valgte å dra hit en snartur nå, kan jeg heller fortelle om i morra – eller en annen dag;)

Den siste uka har vært full av gode opplevelser. Ikke bare har jeg fått vært sammen med alle mine tre barnebarn etter tur – men også hatt gode kulturopplevelser som vil legge seg på minnet.

Det gjør heller ikke noe at det har vært så fint vær – nesten hver dag. Da prøver jeg å minne meg selv på hvor heldig jeg er som har fri på dagtid – og kan ta inn alle solstråler som måtte komme min vei.

Denne uka har jeg også fått vært på to boklanseringer! Først «Blinkskudd» som min gode venninne og tidligere kollega fra Mental Helse har laget sammen med sin kollega som bla har jobbet i VG.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det var kjempegøy å høre noen av de gode historiene som lå bak noen av de mange bildene som er samlet i et stort bildearkiv, hvorav noen er plukket ut i denne boken – sammen med fortellingene om hva de handlet om. Det var mange gamle minner som dukket opp!

Flott bok! Julegave?

Dagen etter var jeg på «Bjørg Vik-kveld» på Karjolen Pub i Porsgrunn. Der skulle bla Frederik Svindland bokbades av Bjørg Vik sin sønn Lars Vik. Svindland har bla skrevet romanen «Jævelunge» som handler om oppveksten sin på Heistad og tida på Heistad ungdomsskole.

I romanen skriver han bla om hvor betydningsfull rektoren på Heistad ungdomsskole ble for hans videre veivalg. Denne rektoren er en barndomskamerat av meg, og som jeg/vi fortsatt holder jevnlig kontakt med, sammen med hans samboer. Vi var alle fire på Bjørg Vik- kvelden, og det ble en til dels en ganske så rørende opplevelse.

Skolefolk er viktige! De kan definitivt gjøre en forskjell – både på godt og på vondt…. For Svindland ble det definitivt på godt.

Jeg har også gått mange fine turer denne uka, og til og med dukket det opp flere løvetenner på min vei!?

Har de tatt feil av årstida? Eller er de bare seint ute?
I don`t know….