I går våknet vi opp til gråvær og etter hvert regn. Det var meldt, så det var helt greit. Særlig også fordi det skulle klarne opp allerede på ettermiddagen – og det gjorde det! Egentlig syns jeg det var helt perfekt med litt regn nå – med tanke på at som vokser og gror.
Det som jeg kjenner er annerledes nå, er at jeg har så god tid. Jeg blir ikke lenger stressa av at det regner litt – eller at jeg ikke får vært i sola hele tida når den skinner. I går fant jeg faktisk på at jeg skulle male noen vinduer – inne – mens sola skinte ute. Og i det hele tatt at jeg får lyst til å male, er jo et mirakel. Jeg har egentlig slutta å male; jeg blir fort lei, søler og griser både på meg sjøl og alt rundt.
Men i går bestemte jeg meg for å ta ett vindu av gangen nør helst ta tre) – å stoppe før jeg ble lei. Det gikk fint – og jeg har planer om å fortsette i dag. Og i morgen.
Følger jo fortsatt med på korona-nyhetene, og gleder meg over lave smittetall og snart 2 mill vaksinerte i Norge – selv om det også skremmer meg litt at det går så sakte for fattige land. «Ingen er trygge før alle er trygge» er jo helt logisk – og det er kanksje lett for meg å si nå – når jeg selv snart blir fullvaksinert – at de rike landa bør avgi flere vaksinedoser til de fattige landa.
Blir forresten spennende om Norge går til trinn 3 i gjenåpningen neste uke, forresten…
Kroatia nærmer seg også – og jeg er veldig glad for at vi benytter første mulighet til å dra ned dit. I går fikk jeg nemlig et bilde tilsendt i WhatsApp fra den kroatiske naboen i huset vårt. Bildet viste at det var bygget et 4-etasjers hus foran oss! Hjelp! Huset er riktignok bygget litt på siden av vårt – og vi bor i 5.etasje – øverst – men likevel…. Det blir veldig spennende… Nabovarselet ligger sikkert i postkassa vår, men det hadde vi vel ikke skjønt noe av, for alt er gjerne på kroatisk.
Smittetallet i Kroatia er nå på 86,8 (Norge på 86,6). Det er veldig bra. Men at særlig mange land skal komme under 25 pr 100.000 er vanskelig å se for seg – i hvert fall ikke populære turistland.
Men i mens koser jeg meg her – og den eneste utfordringa jeg har er å finne tid til å reise den korte veien hjem….
