For første gang har jeg vært tre hele uker på Gran Canaria – åtte dager sammen med Mannen og resten av tida aleine. Har trosset smittevernråd og tatt sjansen på negative kommentarer fra omverdenen. Har turt å publisere på Facebook hvor vi har vært. «Du må stå for noe, hvis ikke faller du for alt».

Selv om flyreisen gjenstår i morgen, må jeg si at det har vært bedre enn jeg turde forvente.

Idag ble det en litt lengre tur enn jeg hadde planlagt. Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå «god-turen», som er den inn åsen på den ene sida av den norsk skolen og så ut den andre åsen, i retning korset. Men fordi jeg hadde planer om en tur innom apoteket i Patalavaca for å kjøpe riktige «surgical masks» som Lufthansa krever på flyene, endte jeg ut på en annen ås og ned i bebyggelsen ovenfor Arguineguin, Der strevet jeg litt med å finne veien ned til Patalavaca – og endte opp med et par km omvei. Men det var mye fint å se langs omveien, da.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Men jeg fikk tak i riktige munnbind og trasket hjem. Turen ble på 2,5 timer og 11,5 km.

Det som blir spennende nå er innsjekking på flyplassen i Las Palmas. Lufthansa har sendt oss en mail i går, der de skriver at Norge krever negativ Covid-test tatt innen 24 timer før første flyavgang. Jeg følger med på Fhi sine sider, og der står det at dette med Covid-test gjelder alle andre enn nordmenn. Men vi må registrere oss på en nettside før innreise – og ta Covid-test når vi ankommer Oslo. 
Men slike meldinger forvirrer. Her på Anfi er vi flere som skal med samme fly – og da går diskusjonen hvorvidt vi må ta test før vi drar – eller ikke. Jeg fastholder at det må vi ikke – og har ringt Lufthansa og gitt uttrykk for hva jeg synes om deres melding. De skulle ta det «til etterretning» men gjorde meg oppmerksom på at det var mitt ansvar å følge med. Det er jeg selvsagt enig i – men når de sender ut slike meldinger, skaper det en del uro. 
Dette er et typisk eksempel på hva jeg kan engasjere meg i.
 

Jeg er blitt utrolig glad i dette stedet – og gleder meg til neste gang jeg kan komme tilbake. Dette er Gran Canaria for meg – og kan aldri bli «Granka». Hvorfor jeg aldri bruker det uttrykket, kan jeg sikkert skrive om en annen gang.

I morgen har jeg bussavgang til flyplassen kl 11 – men rekker en tur i fjella før det. Gleder meg til det – og til å komme hjem.

I dag da jeg leste TA og Ove Mellingen sin leder på s 3, gjorde jeg meg noen tanker – som har fulgt meg gjennom dagen. Han kommenterte den samme kronikken til Gro Jørgensen, som jeg kommenterte for noen dager siden. Den handlet bla om å kunne bruke penger på gode opplevelser, reiser og kafébesøk – i stedet for å sette penger til side i bank eller fond eller hvor man velger å plassere dem. Mellingen poengterte at det var viktig å spare til bla pensjon – og viste til en sum penger han hadde fått fra en tidligere arbeidsgiver – og som hadde vokst fra 30.000 til 290.000 (eller hva de var). Jeg tenker at årsaken til ulike synspunkt om dette temaet handler om hvor vi er i livet – selv om hr Mellingen heller ikke er en ungsau.

Når man har passert 60 år, er det ganske fornuftig å gjøre en revurdering når det gjelder sparing og plassering av penger. Som min sønn sa her forleden: «Sparer dere penger fortsatt? Hva sparer dere til? Hvis jeg var så gamle som dere, hadde jeg ikke giddi å spare.» Det er noe med det.

Til barna mine ville jeg aldri si «bruk penger på kafébesøk og reiser. Ikke sett penger i banken». Tvert i mot så er rådet vårt til dem at de skal ha en buffer så de kan klare uforutsette utgifter – og gjerne tenke på pensjon, hvis de kan. Jeg har fra jeg var tillitsvalgt i lærerlaget for «100 år siden» rådet nyutdanna jenter – og all andre – til alltid å søke seg full jobb. Det falt – og faller – ikke alltid i like god jord. Men det er i hvert fall en kjensgjerning at fortsatt er det sånn at relativt få kvinner kan vise til full opptjening i 30 eller 40 år den dagen de ønsker eller har behov for å gå med AFP, som jeg nå har kunnet gjøre. Det er nettopp derfor jeg har kunnet ta det valget.
 
Det andre «vi voksne» som har gått over på AFP kan si, er at vi aldri behøver å være redd for å miste jobben. Vi vil ha en sikker inntekt livet ut – om enn hvor langt eller kort det vil bli. Da både kan – og bør vi (?) ta noen modige valg. Slik er det dessverre ikke med våre barn.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Dagens tur gikk i vante steg opp til korset, innover åsen til endes og ut den andre åsen – totalt 9,5 km og 2 timer. På de siste 2 kilometerne opplevde jeg litt regn. Da gikk jeg litt mere forsiktig – for steinene kan bli glatte.

Da jeg kom ned til Anfi igjen, hadde den svarte katten jeg alltid passerer på samme sted, søkt ly for regnet under en bouganvilla-busk. 
 

På Anfi er det noen få katter, men aldri rundt beina på deg på restaurantene. De holder seg på enkelte steder på utsiden, der de får mat og finner ly. Det er også mulig de kastrerer dem, for de blir ikke flere. Det er fine, fornøyde katter jeg passerer på min vei.

Resten av denne nest siste dagen ble bare helt topp – med masse sol og varme akkurat som de andre 20 dagene har vært.

Det er et privilegium å kunne ha rolige morgener. Det setter jeg utrolig pris på, kjenner jeg. Alle morgener jeg har hatt her har vært som denne i dag. Sola kommer opp bak åsene i Arguineguin litt før kl 8 – og litt tidligere for hver dag, ser det ut som. Jeg syns det er like vakkert hver dag. 
 

Når klokka drar seg mot 9 gjør jeg meg klar for tur. Idag tok jeg veien rundt «Korset» og bort til den åsen som ligger nærmere Arguineguin. Der går det en bratt sti opp til toppen som vi har gått før – men det var første gang i år. Det er alltid fint å komme opp på topper, der man kan se langt utover. Det gir en god følelse. Så gikk jeg »innover og bakover» til jeg endte på åsen på den andre sida av den norske skolen. Hjemme igjen hadde jeg gått 8,2 km i 1 time 50 min. 

Men ikke alt er idyll

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

På denne stien må jeg rett og slett gå oppå en søppelfylling. Spanjolene har mange gamle synder å vise til når det gjelder hvor og hvordan de kvittet seg med søppel. Denne fyllinga her er gammel, men jeg har også passert søppelfyllinger av nyere dato – men fortsatt noen år gammelt. Velger å tro de har slutta med det nå. I alle fall driver de med all slags sortering av plast, glass og restavfall på Anfi. Håper i hvert fall det går slik videre til neste ledd…. Jeg har lest at EU setter strenge krav til medlemslandene når det gjelder søppelsortering. Jeg velger å tro på det.
 

Ellers er jeg opptatt av å legge merke til ting når jeg går. Jeg prøver å være observant og følge med. Jeg har aldri musikk på ørene,  men ønsker å får med meg alle lyder og bilder der jeg går.
Idag oppdaget jeg plutselig et øye som var malt (og signert) på en stein. Kult!

Etter tur og frokost var det først signering av ny kontrakt – og så ut på Øya. Der oppdaget jeg at han som var på jobb hadde reservert favorittsolsenga mi – enda det ikke går an å reservere noe der for tida. Da ble jeg glad. Den senga ligger ytterst på rekka mot badetrappa – og der sola er lengst på ettermiddagen. 

Idag hadde det seg sånn at jeg skulle delta på møte i kontrollutvalget i kommunen kl 8 – noe jeg var veldig spent på om kom til å gå bra. Jeg hadde grua meg litt – særlig med tanke på om nettet funka og om jeg fikk kopla meg opp og sånn. Møtet skulle vare i opp til 4 timer, så jeg var avhengig av at alt virket som det skulle.  – Men det gjorde det! 
De siste dagene har gått med til å lese sakspapirer, så jeg i hvert fall skulle være godt forberedt. For de som følger med i den såkalte i »ferjesaken» i Brevik, så framstår den som ganske komplisert. Vi hadde i forkant fått en haug av dokumenter vi skulle å sette oss inn i. Men jeg tror vi kom fram til et fornuftig vedtak  – både i den saken og de andre sakene vi skulle behandle.

Jeg har alltid likt å lese sakspapirer. Det skjerper hjernen – og jeg lærer stadig nye ting. Det er ikke alt jeg klarer å sette meg like godt inn i – men som en kollega av meg sa en gang: « Det er utrolig hva som kan engasjere meg». Sånn tenker jeg også. Jeg har også hørt om det å bli gammel at «like viktig som å trene kroppen, er å trene hjernen». Det tror jeg på.

Så var det til dagens trening, som kom litt seint i gang pga møtet i kontrollutvalget: Det ble en tur med litt gåing og klatring på 5,5 km – bare… Men så stoppa jeg på Mannens «Flintstone treningssenter» og løfta litt steiner – nærmere bestemt 12×3 knebøy og 12×3 tricepsøvelser på hver arm. Jeg har som mål å bli flinkere til å trene styrke når jeg kommer hjem – og treningssenteret er åpent igjen. Det sies det er bra for gamle damer. Og så svømte jeg litt, men i da* ble det bare 500 meter.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Idag kan jeg skryte på meg 17 treningsturer etter hverandre – uten en dags opphold. Fortsatt står jeg med hjemreise lørdag, så jeg satser på trening de 3 (kanskje jeg rekker en på lørdag morgen også?) siste dagene som står igjen.

Jeg har fått en forkjærlighet for Poke Bowl her nede – noe jeg aldri hadde spist før. Den finnes i flere varianter, og på bildet er det den med Salmalaks, papaya, vårløk, reddiker, avocado, tang og noen grønne bønner jeg ikke vet hva heter. Som basis i alle bowlene, er det sushi-ris. Den jeg liker aller best er den med rå tunfisk, deretter denne med rå laks. Tror jeg har spist ulike varianter av disse minst 10 lunsjer de 2,5 ukene jeg har vært her. Kjempegodt! Men så er jeg veldig glad i sushi, da!

Første måned som pensjonist er over – og det har jo gått fint, men så har jeg jo stort sett bare hatt ferie og kost meg. Sånn kan vel hverdagene umulig bli framover?  Det som har vært uvant har vært å ha «helt fri» – ingen jobbmailer, ingen telefoner, ikke noe behov for å være tilgjengelig for noen – «i tilfelle». Men det er jo noe fint med at folk trenger deg – og litt rart at de nå ser ut til å klare seg fint uten.  Men det er jo sånn det skal være. Hvis man gjør seg uunnværlig, tror jeg man har gjort en dårlig jobb – så jeg velger å se det som positivt.

I dag tok jeg meg tid til å ta bilder av alle de vakre vekstene som befinner seg i åsene her. De fikk en «boost» i begynnelsen av januar med mye regn, som de fortsatt nyter godt av. Samtidig ser jeg at det begynner å røyne på – med flere uker med bare sol og varme. Derfor er det fint at jeg fikk se dem mens de var på sitt fineste – tror jeg da.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det ble en tur på 9,5 km i dag også – og litt mer en 1000 lengdemeter med svømming i havet. Treningsklokka mi sender meg hyggelige meldinger hver dag – og sier jeg er veldig flink. Nå foreslår den at jeg skal prøve å klare et snitt på 95 treningsminutter hver dag i februar. Det er vel i meste laget – men etter første dagen ligger jeg i hvert fall godt an.

I dag har jeg forresten hatt møte nr 4 med en dyktig «inhouse representant»,  som har fått meg til å være enig i at å kjøpe enda litt mere her, vil vi få en enda bedre ferieopplevelse. Og etter å ha fått mange gode argumenter i Gro Jørgensens kronikk i TA sist fredag om å samle på gode opplevelser og minner – og ikke nødvendigvis penger i banken, så ble det som sagt, så gjort. Mannen leste også kronikken – og da klarte vi å enes om at det var lurt.

Så nå gleder jeg meg allerede til januar i 2022.