I påvente av (forventet negativt) svar på Koronatesten fredag morgen ble det en tur opp Fjerdingen i dag tidlig. Mannen ble med, faktisk. Dette er tredje topptur på tre dager, og jeg må erkjenne at jeg liker oppoverbakker aller best.  Det er ikke alltid oppoverbakkene i livet har vært de enkleste der og da, men i ettertid…
 

Jeg kommer aldri til å bestige Mount Everest, og jeg er fornøyd med å ha vært på Gaustatoppen en gang eller to, men de nære toppene på noen få hundre meter passer perfekt for meg. Da kan jeg ta på meg joggeskoa, fylle vannflaska  – å slippe å pakke sekk, Jeg liker ikke sekk.

En gang gikk forresten Mannen ig jeg over «Josten» i mai, på ski, med sekk – og sov ute i telt. Det var fint det, men jeg tenker: «Been there, done that».

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det hender jeg får lyst til å gå litt lengre turer til fjells, så kanskje «some day»? Nå ligger jo mulighetene åpne.

I dag kl 1445 kom endelig meldingen fra helsenorge  om svar på test.  Jeg kan ikke forklare hvorfor, men jeg ble så glad at jeg nesten gråt. Jeg var aldri et sekund i tvil om at testen skulle være negativ, men det var likevel følelsen av å «slippe fri». Jeg har jo vært i karantene en gang før – i 10 dager – men denne gang føltes det verre. Jeg kan ikke forklare hvorfor.

Det tok meg fem minutter å pakke sammen hjemme, finne fram den ferdigpakkede hyttesekken- og dra til Badeparken i Langesund hvor jeg visste mormorungene befant seg. Det var så stas å se dem igjen. Jeg visste at dette var siste gang vi måtte gjennom dette «karantenetullet» (unnskyld uttrykket), så jeg tror kanskje det var grunnen til at jeg ble så emosjonell.

Mormorungene skulle på «Lollo og Berny-show«. så de var heldigvis mest opptatt av det (men jeg så at de syns det var fint å treffe oss igjen).

 Akkurat nå føles det  veldig godt å være akkurat her – uten restriksjoner og munnbind – og ta dagene som de kommer. Men mest sannsynlig drar vi hjem i morra.

Siden vi fortsatt er i såkalt «innreisekarantene» – og den andre delen av hyttekollektivet meldte sin ankomst på hytta, dro vi hjem for å sluttføre karantena her. Vi hadde avtale om testing i dag tidlig, så det passet jo dessuten bra å reise hjem.

Resultatet av testen kan ta «fra 1-3 dager», så det kan jo fort bli mandag før vi får svar. Tror Mannen. Jeg er optimist – og har et håp om å våkne opp i morgen tidlig til melding om negativ test. Da kan jeg akkurat rekke å treffe mormorungene før de drar på overnatting i Badeparken.Men det er altså ikke sikkert…

Ellers er det veldig rart å fortsatt ha ferie og ikke skulle på jobb når alle andre skal på jobb. Jeg har tross alt jobba fullt i 40 år og har de siste 12 årene vært vant til å starte opp til en utrolig hektisk periode i august – når alt skal på plass før lærerne kommer på planleggingsdag og elevene kommer bare noen dager seinere. Hvordan klarer de seg uten meg, tro? Det verste er at det tror jeg går helt fint.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Men hva skal jeg drive med da? Det har jeg tenkt mye på de siste dagene, og jeg tror jeg har begynt å se for meg hva jeg har lyst til. For det første tror jeg at jeg kommer til å være mindre på hytta og mer hjemme, enn jeg først hadde tenkt. Jeg trenger å ha folk rundt meg, ungene mine i nærheten, ha mulighet til å trene på SATS og ha kort vei til feks «titoppere» og andre turområder. Jeg kommer til å forsette å gå mye på tur.

Så kommer jeg til å reise en del, og sånn som planen er lagt for høsten, så blir den omtrent sånn at vi blir hjemme i fire uker og borte i to uker av gangen gjennom hele høsthalvåret. Det tror jeg vil passe meg fint – men det er mulig Mannen tar litt tidligere hjemreiser enn meg.

Etter at jeg kom hjem i går ettermiddag har jeg allerede rukket to topper i nærmiljøet – Årdalsåsen i går og Fantekjerringkollen i dag. I tillegg har jeg selvsagt plukka litt på plantene på terrassen, vanna – og gitt alle litt gjødsel. 
Så nå kan regne bare komme – og jeg kan klare å sitte helt stille resten av kvelden. Det er tross alt fredag – den beste dagen i uka. Får satse på at jeg ikke kommer til å ha så mye fri at jeg går surr i dagene og ikke klarer å sette pris på fredagene framover. Det ville jo vært litt dumt.

Leiligheten vi bor i ved ælva i Porsgrunn har en terrasse på ca 45 kvadrat. Jeg hadde nok ikke trivdes noe særlig der,  dersom terrassen hadde vært veldig mye mindre enn det. Jeg er nemlig veldig glad i blomster og planter og anser det som rein avkobling å stelle med alle krukkene jeg etterhvert har fått samlet der..
 

Og nå har jeg jo fått veldig god tid til sånt, da – selv om jeg må innrømme at jeg ikke har brukt særlig mange timer der siden starten av juni. 
 

Det som da er gøy, er at terrassen er like fin – på tross av lite stell. I grunnen har jeg sjeldent sett den så frodig som i år, som vi har minst tid hjemme. 

Hva kan være årsaken til det? Jeg tror at grunnen er jevnligere  vanning. Tidligere  år har jeg enten hatt avtalt vannehjelp fastsatt til hver 5.dag, eller jeg har selv kjørt hjem fra hytta for å vanne. 
 

I år har vi montert vannkran på terrassen, gått til innkjøp av Gardena ferievanningsanlegg og en vanningscomputer med to uttak, samt to dryppslanger. Ferievanningsopplegget har dyser som plasseres i pottene, der det kommer vann ett minutt en gang i døgnet. Behovet for vann justeres ved å sette antatt riktig antall dyser i potta (har 36 disponible dyser til bruk). Der plasserte jeg også innepottene.

Computeren som ble koplet til dryppslangene kunne justeres til å vanne inntil tre ganger i døgnet, og vi kunne selv velge antall minutter. Vi la opp til to sløyfer og justerte  en gang i løpet av sommeren – litt mht værmeldinga og utsikten til varme dager eller regn.

Det har altså fungert kjempefint. Den eneste utfordringa vi oppdaget ( og det oppdaget vi i Supetar før vi dro, heldigvis – fordi vi tok jo også med oss ferievanningsopplegg dit), var etter Mannes forklaring: Heverteffekten. Dysene i pottene må stå lavere enn vannstanden i bøtta vi henter vann fra – hvis ikke drypper det litt hele tida, og pottene kan fylle seg med vann. Det erfarte jeg nemlig ved to anledninger hjemme (og i Supetar). Så bare det er ivaretatt, går det bra.

Ellers er vi nå på karantenedag tre, så i morgen kan vi testes og når vi får svar, kan vi gå ut av karantena – og få være sammen med mormorungene igjen. Det gleder jeg meg veldig til.

I går hadde forøvrig Kroatia 381 smitta – og så høyt tall har de ikke hatt siden starten på juni. Mest sannsynlig er den økte smitten i Kroatia et resultat av alle turistene som fant veien dit i den perioden landet var grønt og det var enkelt å reise dit ift mange andre land. 
 

Forhåpentligvis går smitten raskt ned  – men neste uke er vi fullvaksinerte, så da er det null problem for oss.
 

Vi dro hjem i går, mandag, og på søndagen tok vi en motorsykkeltur til byen Pucisca, som ligger i en vik sør på Brac, ca en halv times kjøretur fra Supetar. Jeg hadde ikke vært der før, men hadde lest om byen og hadde lyst til å dra dit. 
 

De to siste dagene krøp gradestokken til 30+ igjen, så vi var først litt i tvil om vi orket å kjøre, men så gjorde vi det. Det var en fin kjøretur – først langs havet og så over åsene før vi kjørte ned til den lille byen – som er omtrent på størrelse med Supetar når det gjelder fastboende, og dermed den nest største byen på øya. Pucesca er også grunnlagt i romersk tid  – og er en by som kan likne litt på Venezia, syns jeg – fordi vannkanten var helt inntil torv og gater, og husene var bygget oppover i fjellsiden.
 

Det som er spesielt med denne byen – og det ser du når du nærmer deg – er at den har den eneste «steinmakerskolen» i Europa. Brac er kjent for sin hvite stein, og i denne byen hogger de ut og lager mange skulpturer og annet som de selger både rundt i Kroatia og utenlands. – Og her utdannes altså også slike altså Stein skulptører. 
 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Steinene som hogges ut her er visstnok både brukt i Diocletian-palasset i Split, i The White House i Washington DC, i Venezia og flere andre steder. Det lages skulpturer og gjenstander som også selges lokalt i den lille byen – og langs veien. Artig! 

På kvelden valgte vi å spise på Hotel Osam, og restauranten der som heter Otok. Der liker vi oss godt, og de har nydelig mat. Vi er blitt kjent med et par av de som jobber der, og vi får alltid en hyggelig velkomst. Det setter vi pris på.

I går var dagen for å reise hjem – men først måtte vi altså teste oss. Jeg hadde som sagt funnet ut hvor det var, når de åpnet og hva det kostet (300 kuna eller ca 400 Nkr). Det måtte vi betale kontant. Jeg var en smule skeptisk da jeg så «brakka» det skulle foregå i – men det var en helt unødvendig bekymring. 
 

Manmen og jeg stilte opp da de åpnet kl 0730 – og kom inn med en gang. I det lille lokalet var det både «ryddig og reint», og de to som jobbet der virket  veldig proffe og kunne godt engelsk. – Også var det bare en pinne i det ene neseboret, gitt! Null stress! Vi ble lovet svar på E-post i løpet av ca 2 timer – og det stemte.

Jeg – som generelt sett er ganske nysgjerrig – spurte om de av og til fikk positive prøver? Joda, det fikk de. Da spurte jeg: Hva skjer da? Jo, da må vedkommende i isolasjon i to uker, sa damen. Her? Spurte jeg. Ja, sa hun.

Hvis det hadde skjedd oss, hadde det jo gått greit – men tenk på de som sjekker ut av et hotell og skal hjem på jobb? Høres rimelig utfordrende ut med isolasjon her i to uker.

Så tok vi ettermiddagsferja til Split (ferjeturen inn til Split koster forresten ca 40 Nkr pr pers) og flybussen ut til flyplassen – til ca 50 Nkr pr pers. All offentlig kommunikasjon i Kroatia er superbillig!

Så var det innsjekk på flyplassen. Der trodde vi kanskje at vi måtte vise det negative prøvesvaret vårt, men neida – ingen spørsmål ut over at vi leverte passet og sjekket inn. Så er det passkontroll før vi kommer inn i utenlandsdelen på den nye, store, fine flyplassen: Ingen spørsmål. Så boarding: Ingen spørsmål. Vi var nesten litt snurt… Var det ingen som skulle spørre etter testen?

Sas-flyet til Oslo var helt fullt av brune feriefolk, og på Gardermoen var alt også veldig effektivt og lite kø. Da vi kom tll passkontrollen der, ble vi endelig spurt om testen fra Supetar og kunne vise fram den. Men nysgjerrig som jeg er, lurte jeg jo på hva de ville hatt gjort med oss, dersom vi ikke hadde fått tatt korona-testen før vi dro? Nå var vi jo i Oslo? Men jeg spurte ikke….

Men vi fikk svar på litt seinere, for da snakket vi med noen andre fra samme fly – som IKKE hadde tatt denne testen før de dro. De hadde ringt SAS, og SAS hadde svart at det ikke var nødvendig. Det hadde de også fått bekreftet i passkontrollen på Gardermoen av politimannen som satt der, for han hadde sagt at det holdt at de testet seg på Gardermoen.

Merkelig, ikke sant? Men ganske ulogisk regel å måtte teste seg på morningen OG på kvelden når du lander – SAMME dag. Men slik er altså de norske reglene nå for tida når du kommer fra et oransje eller rødt land.

Det tok oss 45 minutter fra vi landet i går, og til vi var i bilen – inkludert buss ut til P4. Null stress.

Så nå er det karantene i tre dager – minst. Ny korona-test er bestilt til fredag morgen i håp om svar før helgen er ferdig.

I mens er vi her – og tenker at det skal gå helt fint

Det var ordene en brukte da jeg sendte en snap av fiskemåltidet vi spiste på Vinotoka i går kveld. «Bedre blir det ikke» er også en god beskrivelse av hvordan jeg opplever så og si hver eneste dag her på øya i Adriaterhavet. 
 

Været er det samme, den klare lufta og det blå vannet er det samme, badetemperaturen endrer seg ikke, den svale brisen er stort sett til stede – og utsikten fra terrassen er like slående å våkne opp til hver eneste morgen.

Men så tenker jeg at det går jo ikke an å bare være her og suse rundt hver dag over lengre tid enn et par uker av gangen? Mannen hadde i hvert fall ikke orket det – så i så fall hadde jeg måttet være her aleine. Det hadde sikkert gått helt fint – men ønsker jeg det? Neppe…. 
Men en måneds tid, kanskje? Da hadde jeg jo redusert mitt CO2-utslipp noe, i hvert fall…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Men akkurat nå gleder jeg meg til å treffe igjen mormorungene. To uker er lenge å være vekk fra dem. 
Igår hadde de vært i Brekkeparken, og Datter sendte meg noen fine bilder som gjorde meg varm om hjertet – bla dette:

Ellers i går tok jeg kyststien langs havet og forbi den nye bobil- og campingplassen de har bygget like borti her. Det er blitt et kjempefint område der man både kan leie komfortable hytter, parkere bobil eller sette opp telt. De har et stort service-bygg med alle fasiliteter, samt basseng, restaurant og strand. «Bunja boutique camping», kaller de seg – og jeg kan varmt anbefale stedet for de som måtte drive med camping – eller har lyst til å prøve. 
 

Bunja ligger nydelig til like ved havet – og kun et par km fra ferjeleiet og havna i Supetar.

Middagen ble inntatt på Vinotoka – den koselige og svært populære – restauranten «i trappa» like opp fra havna. Der spiste vi den nydelige fisken – samt favorittdesserten gjennom alle årene her:

Cheesecake på glass:

Så gjenstår det å ta på seg joggeskoa og komme seg ut og nyte denne siste, hele dagen. I morgen kveld bærer det hjemovet.

Det ble som forventet – siden Kroatia bikket 50 smitta pr 100.000 på tampen av forrige uke. Så i likhet med andre ferieland i Europa – og Norge inkludert – er det blitt stigende smitte i løpet av sommerukene. Pr i går lå Kroatia på 57,8 smittede, så det er ikke all verdens høyt, men altså nok til å gjøre det litt mere komplisert å reise hjem – for oss som bare har 1.vaksinedose. 
I Norge kommer jo regjeringen med nye reiseråd hver fredag kl 12 – med nye regler gjeldende fra midnatt natt til mandag. Jeg var jo forberedt på oransje, men det lille håpet lå i at andelen positive blant de som blir testet lå på under 1%, for da er grensa 75 pr 100.000 ( så fremt de har testa minst 3000 pr 100.000). Men det gikk altså skeis.

For vår del betyr det testing med hurtigtest ikke seinere enn 24 timer før flyavgang  mandag kveld (vi har funnet et testsenter her i Supetar som åpner kl 0730 på morningen), ny test når vi lander på Gardemoen mandag kveld, tre dager i karantene – og så ny test fredag.

Siden vi ikke har noen indikasjon på smitte – og er beskyttet med første dose – tar vi det for gitt at vi blir «satt fri» fredag ettermiddag. Det skal gå fint. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

I går var jeg nede i havna og leverte sykkelen jeg hadde leid i fem dager. Jeg hadde ikke brukt den så veldig mye, men et par turer ble det jo. Sykkel kan være kjekt å ha her – også for meg – så jeg kommer nok til å kjøpe en.

Etter at sykkelen var levert gikk jeg ei runde motsatt av det jeg pleier. Og siden jeg startet helt nede i havna, fikk jeg en enda lengre stigning oppover før jeg kom på toppen av «runde 3» – faktisk nesten 4 km oppover. Kjempedeilig!
 

I går var en utrolig klar dag, så det var bare nydelig å se utover Split-bukta, over til Split og fastlandet fra omtrent Rogoznica og nedover mot Makarska. Det er også fascinerende å se fjellene som ligger i bakgrunnen hele veien. 
 

Jeg koser meg gløgg når jeg er slik ute og går aleine. Det jeg tenker er en av forskjellene på å gå og å sykle er det at jeg blir mye mer observant: Jeg kikker meg rundt hele tiden og oppdager stadig interessante eller vakre ting – som jeg feks tar bilde av. Når jeg sykler, er det mye mere pes å måtte stoppe sykkelen. Og så får jeg mye bedre tid til å tenke. Syns jeg.

Ved lunsjtider tok vi motorsykkelen opp til en koselig restaurant som heter Ziza. Den har typisk kroatisk mat – og har vanvittig fin utsikt, der den ligger 3-4 km fra Supetar, på toppen av bakkene, før du kjører over  slettene i retning Bol.
 

På Ziza spiste vi en rett med langtidskokt oksekjøtt med gnocci. Gnocci er opprinnelig italiensk og smaker som en blanding av poteter og pasta. Kjøttet var kjempemørt og smakte bare nydelig.

På kvelden – etter solnedgang – dro vi ned i «byen» for å spise middag. Det som er så rart her nå, er at det er fullt over alt på restaurantene. Det har vi aldri opplevd før, for vi har alltid kunnet sette oss ned der vi har ønsket. Med ett unntak: Vinotoka. Den har alltid vært superpopulær, så der må vi bestille. Men så har vi heller aldri vært her i starten på august før.

Men vi fant ledig bord på Roca, som er en italiensk restaurant.

I dag har jeg nok en gang våknet grytidlig, satt meg på terrassen for å nyte den stille morgenstuden i den vakre utsikten jeg aldri blir lei av – mens jeg kan tenke noen lange tanker og skrive blogg.

Når vi er her på Brac, pleier vi ofte å ta en tur inn til Split. Det er en hyggelig avveksling av «øylivet» her ute på Brac. I går var det dessuten meldt greie temperaturer – dvs ikke noe særlig over 30 – og litt bris.

Ferjeturen inn tar 50 minutter, og ferja går omtrent en gang i timen fra tidlig morgen til sein kveld. Fra ferjeleiet i Split spaserer vi langs kaiene bort til Riva`n som er den nydelige havnepromenaden og med byen bak. 
 

Vanligvis er det veldig gøy å gå langs disse kaiene, for der ligger alle cruisebåtene som kommer og går for å hente turister på ukes- eller dagscruise. Men nå holder de på å stelle i stand hele kaiområdet, så båtene er flyttet, arbeid pågår og trafikkmønster endret.
 

Langs havnepromenaden i Splitbkan man velge hvilken som helst gate bakover, og komme inn i mylderet av steindekte, smale passasjer som alle har små butikker eller fristende spisesteder. Selve Riva`n er helt nydelig – med boder, restauranter og blomster overalt.

Split er den nest største byen i Croatia med ca 178.000 innbyggere (Zagreb er størst med ca 798.000). Split ble grunnlagt helt tilbake til 200-tallet E. kr. Da var det en romersk keiser som ønsket å bygge et palass på det stedet han var født. Han het Diocletian og bygde startet byggingen i 295 E. kr – og tok i bruk 28.500 kvadratmeter.

Etter at han døde ble palasset overtatt av de til enhver tid regjerende keisere. På 600-tallet var det en del mennesker som hadde behov for et tilfluktssted pga angrep utenfra. Da fikk de søke tilflukt på palassområdet, og slik utviklet palasset seg til en by.

Split (og Kroatia) har som kjent en broket historie – med avslutning på siste krig i 1991. I tillegg til å være styrt av romerne, har Split vært under styre av mange »verdensherrer». Etter romerne ble de styrt av kroatiske konger på 900-1000-tallet, på 14-1700-tallet var Split en del av republikken Venezia. På 1800-tallet var det Napoleon som erobret byen.

Etter 1.verdenskrig ble Split en del av «kongedømme for serbere, kroatere og slovenere (seinere Jugoslavia), etter 2.verdenskrig ble byen først okkupert av Italia, deretter Tyskland – før det igjen etter den krigen ble en del av Jugoslavia.

Etter den blodige krigen på Balkan ble Jugoslavia oppløst, og Split ble en del av Kroatia som ble opprettet som egen stat i 1991. -Rart å tenke på hvor nær «vår tid» det er ikke  rart at mange kroatere fortsatt er preget av denne siste krigen – også unge folk.

Men altså: Vi tilbrakte ettermiddagen i Split, fikk shoppet litt, fikk spist litt lunsj – og kjent på at det hektiske livet i en storby nok ikke er noe for meg – i høysesongen i hvert fall. Det krydde virkelig av folk! Særlig rundt det diokletanske palasset – som er det området i Split som er mest populært å besøke.

Ferja var full av folk på vei ut til Brac på ettermiddagen, og det kjentes veldig godt å sette beina i «dølle Supetar» etter endt bytur. 
Det vi ikke visste om i går, var at 5.august var en slags nasjonaldag:  «Victory and homeland thanksgiving day» fant jeg ut, så en del butikker i Split var stengt. 
 

Da vi skulle legge oss (altfor tidlig) så vi plutselig et fantastisk flott fyrverkeri nede på brygga. Da er det gøy med god utsikt (Men bildene ble så dosete at det er ingen ting å vise fram).

I dag har vi våknet opp til nok en nydelig dag her, som bare er å ta for seg – igjen.

Våkna ganske tidlig i dag og tenkte jeg skulle sette meg ut på terrassen for å se på været. Det var spådd regn – faktisk så sa værapp`en at det var 100% sjanse« for regn kl 07. Men kom det noe her? Neida.
 

Nå har skyene sprukket opp, men det har regnet og regner nok fortsatt på fastlandet – litt til, men langt fra nok.

De trengs virkelig regn her nå, for det er fryktelig tørt. Eller som bartenderen på Galeb sa da det jeg bestilte en hvitvin i går kveld, og jeg jeg spurte om den var tørr: «All is dry in Croatia in the summer». 
Heldigvis fikk de i hvert fall slukket skogbrannen i går, så kan vi jo bare krysse fingrene for at den ikke blusser opp igjen – eller at nattens mulige lynnedslag har forårsaket nye.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

I går ble det «runde 3» på meg. Da går jeg sånn ca 3 km ganske så rett oppover (en stigning på 253 m, sa klokka mi), før det flater ut og jeg går nedover igjen og ender opp nedi havna. Da har jeg bare noen bratte bakker igjen før jeg kommer hjem.

Etter at vi begge har vært ute og trent, tar vi det alltid med ro på terrassen hjemme, før vi drar ut igjen sånn omtrent når det er tid til å ta lunsj. I går ble det lunsj på Palute, på brygga i havna – og bading fra moloen på bystranda.

Palute ligger helt perfekt til – med full oversikt over alle båtene som går inn og ut i havna – og så nær ferjeleiet at vi kan studere hvem som kommer og hvem som drar fra øya. I hvert fall nesten, da – for svært mange turister og lokale kommer med bil. De kjører en annen vei.

På bystranda er det ganske morsomt, for der også er det 95% lokale. De kommer ned på morningen for å svømme og bade med familien, så går de hjem igjen – og kommer tilbake på ettermiddagen. Da slår de seg ned på hånklene sine, tett i tett – og skravler i vei. Stranda er virkelig en sosial møteplass.

Da vi la oss til på moloen i går, fant vi to flate steiner hvor vi la fra oss hånklene før vi gikk og tok lunsj. Da vi kom tilbake hadde selvsagt noen lagt hånklet sitt tett inntil Mannen sitt. Han blir helt oppgitt over slikt, men jeg syns det bare er morsomt. Sånn er det jo her.

På kvelden tok vi nok en middag i leiligheten, så denne gangen har vi virkelig vært flinke. Vi handlet fisk (3 stk hvite, fine fileter til den nette sum av ca 50 kr) fra fiskedisken på Konzum og grønnsaker på grønnsaksmarkedet nedi havna. Det ble greit nok – men smaker ikke like godt som den nydelige fisken de tilbereder på restaurantene her…

Men råvarene kan vi ikke klage på.

Ellers er jeg veldig spent på de nye reiserådene som blir presentert i morgen. Vi får vel forhåpentligvis en indikasjon i dag, når ECDC («Re-open Europe«) kommer med sine ukestall i formiddag. Det er i hvert fall basisen for det Norge lander på – selv om det ikke er helt likt.

I går skrev jeg om skogbrannen som hadde oppstått i åsene nord for Trogir og i nærheten av flyplassen i Split. Vi kunne tydelig se røyken på himmelen som seg i retning Split og sørover. -Skikkelig gul, guffen røyk som vi kjente eimen av ut hit på øya.

Da vi stod opp i går så vi ikke noe mere røyk, men utover dagen kom det igjen. Vi spurte en av gutta på restauranten vi spiste lunsj om de visste noe, og da sa de at de fortsatt ikke hadde kontroll på brannen – som visstnok skal ha startet pga lynnedslag.

Men i dag ser vi ingen røyk fra området, så kanskje det er over.

I går gikk morgenturen på en relativt flat runde, der jeg først går gjennom boligområdet her og så gjennom olivenlunder og fint skogsterreng i retning Mirca, så ned til havet og kyststien hjemover. På veien går jeg rundt ei halvøy, der Supetars kirkegård, samt et gammelt mausoleum laget for en familie som kom hit fra Chile i 1924, står – et imponerende byggverk. Den eldste delen av kirkegården er etablert helt tilbake til 1600-tallet som et minnested for falne sjømenn.

Jeg hadde en kollega en gang som sa til meg at dersom jeg skulle lære mye om et land, burde jeg oppsøke kirkegårdene. Det var vel omtrent for 20 år siden, men etter det har jeg alltid funnet det interessant å besøke kirkegårder. 
 

Det som er litt ekstra spesielt med denne, er at det er Bracs – og Kroatias – kjente kunstner Ivan Rendic som har laget skulpturer til 12 av gravene på kirkegården. Rendic og familien hans er også begravet her.

Ivan Rendic var født i 1847 here på Brac, begynte tidlig å lage skulpturer basert på «Brac stones», utdannet seg som skulptør i Venezia, bodde mange år i Italia,  men kom tilbake til Supetar hvor han bosatte seg i 1924. Her prøvde han å starte en kunstskole som var mislykket – og jeg leser på Wikipedia at da han døde i 1932, var han en fattig mann.

Nå er skulpturene hans kjent og plassert over hele Kroatia – og byen her inneholder både gater og steder oppkalt etter han – og selvsagt har han et eget museum.

Ivan Rendic var også initiativtaker til at den første «offentlige stranda» ble etablert på Brac, i Supetar. Der ble det bygget omkledningsrom og toaletter, og stranda, Banj,  ble delt inn i områder adskilt for gutter og jenter. Slike strender var noe helt nytt da den ble etablert helt tilbake til 1909.

Stranda er der fortsatt, inne i en bukt – og like ved halvøya med mausoleet og kirkegården. Den er kjempepopulær for barnefamilier – og alltid full – men litt for varmt og stimete for oss.

Men for mormorungene derimot….. 

Det får bli neste år……

Normalt sett skulle jeg hatt begynt på,jobb etter ferien –  i går. Jeg har gjerne hatt fri i juli og startet opp i august, men her er jeg i Kroatia og er fortsatt på ferie. Rart!  Og for dere som har lest litt på bloggen min, så vet dere at jeg er ganske god på å ha fri. Men hvordan blir det i mørketida når jeg er hjemme, tro? Det hender det at jeg tenker på. Men det er jo lenge til.

Noe annet jeg funderte litt på  I går er hva som kan være årsaken til vaksineskepsisen til så mange kroatere. Men jeg tror jeg vet svaret: De reiser ikke. Det har de færreste kroatere råd til. De er bare her. Da tror jeg mange tenker som enkelte norske jeg har snakket med som er skeptiske til vaksine: De trenger den ikke før de skal ut å reise. Det tror jeg er hovedgrunnen. Men dessverre er det vi turister som ødelegger for den «sannheten» – for selv om få kroatere reiser ut, kommer jo turister i hopetall hit. 

I går var jeg både på morgentur på beina (kyststien) og sykkeltur på ettermiddagen. Før vi sykla av gårde la jeg merke til at det kom mye røyk opp fra åsene bak Trogir og i nærheten av flyplassen i Split. Det er så tørt her nå, at skog/krattbranner har jeg bare venta på. Det er dessverre ganske vanlig her på sommeren. 
Heldigvis ser vi ingen røyk derfra i dag, men vi leste bla i VG i går, at brannen hadde ført til flyforsinkelser pga røyk i nærheten av flyplassen I går.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Symkelturen vår gikk til  Splitska for å spise sein lunsj. Den lille byen har vi bare kjørt eller sykla forbi mange ganger, men i dag valgte vi å ta en stopp der. Splitska er bare 5 km unna og regnes som en del av Supetar. Det er egentlig kjempekoselig der også.

Så sykla vi litt videre i retning Postira og fant et fint badested ved havet. Der tilbrakte vi et par timer før vi sykla hjemover igjen. 
 

Middagen ble inntatt i leiligheten for andre kveld på rad. Mannen hadde kjøpt inn til middag dagen før – men han han var usikker på det kjøttet han hadde kjøpt. Han trodde det var noe «kyllinggreier». men det var det i hvert fall ikke. Da vi var ferdige med måltidet, visste vi fortsatt ikke hva det var vi hadde spist – med unntak av tilbehøret som bestod av nydelig fersk spinat og andre grønnsaker.  

I går ble det rester – på Mannen – som syntes «pølsa» var veldig god.. Jeg valgte noe annet..
Jeg fikk ikke ta bilde.

I dag våkner vi opp til nok en blank, fin dag uten noen særlig planer. Det er de beste dagene jeg vet fortsatt – om enn så lenge…