frifrajobbrestenavlivet

I drøye to uker har jeg gått forbi en forlatt «el-scooter» flere ganger om dagen. Den har nemlig stått parkert like ved der vi bor, og akkurat der passerer jeg flere ganger om dagen.

Første gangen jeg la merke til den, var da den stod med alarmen på en kveld jeg var på vei til «by’n». Da jeg kom tilbake noen timer seinere, var den fortsatt der med alarm på.

Det var den også neste morgen på vei til trening, men da hadde alarmen stoppet.

Og så stod den der bare. Det hendte jeg ikke la merke til den, og tenkte etterpå: «Var den mopeden vekk nå kanskje»? Men neste gang var den der fortsatt. Jeg tenkte selvsagt at hvorfor reagerer ingen? Er det ingen som har sagt fra til «noen»? Hva med eiendomsselskapet og vaktmannskaper som sjekker området her, har de reagert?

Men altså, da den fortsatt stod der i går – etter 2,5 uker, tenkte jeg at JEG må si fra til «noen» – og valgte «Porsgrunn i dag» på Facebook.
En time etter jeg hadde lagt ut bildet, fikk jeg følgende melding:

og etter atter en times tid fikk jeg:

Og moralen er: SI FRA, ikke tro at noen andre gjør det;)

Nå har vi hatt noen skikkelige helgrå, mørke regnværsdager her, så i dag var det nydelig å både se og kjenne sola.

Bildene er fra stranda «vår», Ivarsand i Bamble, hvor vi har hytte. Vi tok turen ut dit i dag for å gjøre enda et par «vinterstengingsting», nemlig tømme fryseboks og pakke inn vaskemaskin, som vi lar stå ute i vinter (vanligvis tar vi den inn, men det ble litt komplisert i år for hr og fru Gips).

Jeg prøver å få noen lange turer om dagen, og i dag (og i går) gikk turen fra Vessia i Porsgrunn, over Flåtten, Skjelsvik og ut til Heistad (10,5 km). Der plukket Mannen meg opp for å kjøre til hytta.

Det var deilig å gå – men kaldt på beina i dag også. Prøvde meg med gode ullsokker i joggeskoa, men tror jeg må gi opp joggesko ute nå. Det blir for kaldt.

Men det er meldt sol de neste dagene også, så det er bare å komme seg ut.

Da ble det gips på begge to. «Det har vi aldri prøvd før, så det går sikkert fint». Uansett har vi få andre valg.

Jeg opererte altså på mandag, men fikk heldigvis en litt mindre gips enn sist. Men den er på høyre hånd (min «riktige»), så jeg føler meg rimelig «handikappa» (unnskyld til alle som har en «ordentlig» funksjonshemming altså).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som jeg har fortalt om noen ganger nå, så skyldes min operasjon sykkelulykka i Kroatia i april, og at helsevesenet i Norge ikke tok på alvor den epikrisa jeg hadde meg meg fra Split; dvs de leste den aldri, fordi de ikke lenger oversetter utenlandske epikriser. Der stod det nemlig at jeg måtte raskt hjem for å ta MR pga mistanke om «ligamentbrudd» på høyre tommel, noe som krevde rask operasjon for å sy disse ligamentene sammen.

I stedet for MR ble det tatt CT-bilde som ikke viste brudd, gipsen ble tatt av og «ut med deg». Først i sommer fikk jeg tatt MR, der det ble påvist ligamentbrudd – men fordi det nå var gått så lang tid kunne ikke ligamentene sys sammen. Det måtte i steden hentes en sene fra underarmen for å skjøte på ligamentene i tommelleddet. Operasjonsdato fikk jeg til 17.oktober – men dagen før fikk jeg beskjed om utsettelse – til 2.desember.

Nå har jeg operert. Kirurgen sa operasjonen var «vellykket» – og det lover jo bra! De har sydd (stingene skal tas etter to uker) og satt inn en stålpinne (som skal tas ut etter tre uker). Så blir det gips i seks uker og opptrening med ergoterapeut etter det. Kontroll hos kirurgen er først etter tre måneder.

Det er foreløpig litt uvant å ikke kunne gjøre alt det jeg pleier å gjøre – eller gjerne skulle hatt gjort. Armen skal holdes helt i ro i to uker, og gipsen skal holdes «tørr». Det betyr feks at jeg ikke kan trene og svette slik jeg pleier, men jeg kan gå tur.
Det er trøblete å lage mat, skjære brød og sånn ting – så det må jeg ha hjelp til – av han som nå prøver å hinke litt rundt med bare en krykke.

Jeg trøster meg med at seks uker er jo egentlig veldig kort tid, og at i desember pleier dager og uker å gå ekstra fort. Jeg har lånt meg et par bøker, hører på all verdens podcaster – og koser meg med barnebarna. Jeg har lite å klage over.
Det er nok verre med han som nå har gått med gips i mer enn et halvt år (men er evig optimist og klager lite eller ingenting).

Sånn oppleves det i hvert fall – og noen ganger er det bra, og andre ganger ikke fullt så bra.

Det er snart to uker siden vi kom hjem fra Gran Canaria. Hjemreisen gikk «smooth» med fly og tog – selv om det opplevdes utrolig kjipt å lande på Gardermoen i 5 kalde og snø på bakken.

Siden vi kom hjem, har det gått i barnebarn, litt baking, julegaveshopping, møte venner – og trening, da (men det er jo forsåvidt likt over alt der vi er).

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kulda fikk vi «gleden av» noen få dager, før det slo om og ble mildt. Men det ble såpass kaldt raskt, at vi måtte ut på hytta for å stenge av vannet. Det har aldri jeg gjort aleine, så Mannen insisterte på at han måtte bli med – på tross av isete og svært ugunstig krykkeføre.

Men det gikk bra, og vi fikk gjort det vi skulle (og neste år er jeg litt bedre forberedt, dersom det skulle knipe igjen).

Jeg har også fått pynta litt til jul. Jeg syns det er hyggelig – spesielt med det man har valgt å kalle «vinterlys». Jeg er veldig glad i de hvite lysene og setter dem gjerne fram tidlig.

På søndag er 1.søndag i advent – og dermed kun litt over tre uker til jul. Jeg har bakt to slag med kaker og kjøpt inn de fleste julegavene og er fornøyd med det. Julevask har jeg aldri brydd meg om.

Mandag skal jeg forhåpentligvis få fiksa høyre tommel og er forberedt på 4-6 uker med gips etter det.
Time will show om jeg får en ny utsettelse (men jeg er som alltid optimist).

Det er hjemreisedag i dag. Det er alltid vemodig å reise hjem, syns jeg – uansett om jeg har vært en eller flere uker – og uansett hvor jeg har vært.

Det er ikke fordi jeg ikke har det bra hjemme – snarere tvert i mot. Det er vel bare reisegenet som slår til når hjemreisedagen nærmer seg.

Men akkurat denne gang er det litt lettere, for allerede 9.januar reiser vi denne veien igjen – og da for hele seks uker!

I to av ukene skal vi være sammen med barn og barnebarn her. -Gjett om alle gleder seg!

Nå blir det bra å komme hjem til gjengen, for jeg vet at vi trengs.

Jeg er jo veldig glad i turer – og gledet meg veldig til å klatre opp de steinete bakkene bak Anfi del Mar igjen.

Naturen framstår som ekstremt tørr og nesten «ørkenaktige» mange steder. Likevel er den sjarmerende på sitt vis – og innimellom dukker det opp grønne lunger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som også er imponerende er alle de eldre, spreke menneskene du møter på tur her! Det gir virkelig optimisme med tanke på framtida. Og det er 90% nordmenn du møter på – selv om nordmenn kanskje ikke er i flertall nede på strendene. De jeg møter på kan være 80+ og er spreke som bare det.

Når jeg er på ferie som nå, blir det gjerne tur og trening hver dag. Det er utrolig god start på dagen!

Resten av dagen og kvelden går gjerne til avslapning.

I går var det supermåne her også, så jeg måtte gå meg en tur rundt ved havna og stranda for å se og ta noen bilder.

Nydelig, var det!

I dag ble det en tur på 10 km, så resten av dagen blir det slaraffenliv. Jeg kjenner det litt i beina etter lange turer i bratte oppoverbakker de siste fem dagene.

Men satser på at det er sunt og at jeg kan holde på med det i mange år enda.

På tur igjen? Jada. Det ble en «hoppe-på-tur» til Gran Canaria denne uka. Heldige er vi, som bare kan gjøre det.

Nå er vi i hvert fall her – på Anfi del Mar. Vi skulle ikke vært her, men heller vært hjemme og pakket til 15-dagers tur til Costa Rica. Hvorfor ble det ikke Costa Rica? Fly og opphold var bestilt?
Grunnen er Mannens fortsatte krykkeutfordringer og min egen tommelgreie, med ny operasjonsdato 2.desember. Det gikk liksom ikke opp, så reisa ble avbestilt.

Men da det kom en melding i Anfi-gruppa på Facebook om en som pga sykdom ikke kunne benytte ukene sine på Anfi Beach, slo jeg til. Kort varsel. Mannen vegret seg først – så jeg bestilte flybillett aleine, Men så ombestemte han seg. Jeg dro derfor ned på mandag, mens Mannen kom etter på tirsdag. Sånn kan vi finne på å gjøre det;)

Og her er det gode dager! Det er litt rart å være her kun en uke, men da skal i hvert fall dagene utnyttes til det fulle.

Men så var det middagen vår i går da…. Vi skulle på konsert med Vidar Busk på Nye Buster Bar i Arguineguin. Vi bestemte oss for å ta båten bort til Arguineguin og «ta det derfra». Der ligger det flere bra restauranter fra havna og innover mot byen. Vi valgte å sette oss på «Apolo Xi», som så nyoppusset og innbydende ut – og i tillegg var det nydelig solnedgang.

Vi er begge glad i fisk og bestilte «grilled fishplate» – for to. Men altså; Det er den verste grilla fisken vi noensinne har fått! De fire hele fiskene var fritert og helt tørre! Da vi etterhvert turte å si fra, forklarte de det med at det var «Canarian style» og i tillegg litt vanskelig med oversettelse.

Siden vi hadde sagt fra at vi var misfornøyde, så hadde vi kanskje håpet på et avslag i pris – eller et glass vin eller et eller annet. Men neida: Full pris for alt.

Så i dag har jeg skrevet en review på Trips advisor om Apolo Xi i Arguineguin. Dette er rett og slett ikke bra.

Men vi opplevde en kjempebra konsert på Nye Buster og traff i tillegg mange nye hyggelige folk. Veldig bra, ble det – på tross av skuffende mat.

Levde i håpet til det lengste i går, om at Kamala Harris skulle vinne valget. Og da jeg hørte Thomas Selzser sin optimistiske uttalelse om at han trodde Kamala kom til å vinne – og få opp mot 300 mandater, så jeg virkelig lyst på det.

Men da jeg slo på nyhetene i dag tidlig – og det allerede var så godt som sikkert at Trump hadde vunnet – og med god margin – ble jeg i likhet med de fleste jeg kjenner i hvert fall, fryktelig skuffa.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvordan er det mulig for en type som han – som har gjort så mye fælt, sagt så mye fælt og mener så mye rart, å kunne bli president i et land som USA med så mange fornuftige folk? Jeg forstår det ikke.

Jeg hørte deler av «talen»hans da han proklamerte seieren. Makan til surr! Han skulle «fix everything» – og for alle. Jeg orket ikke høre på mere enn starten.

Jeg er glad i USA, hvis det går an å si det sånn. Det har jeg vært siden jeg var 17 år (1975-76) og fikk bo et år som utvekslingsstudent i California. Der bodde jeg hos en «vanlig familie» på landet – med hester og drueplantasje utenfor døra. Far i familien min var av indiansk opprinnelse, jobbet ved universitet og var veldig engasjert i indianerspørsmål. Det var også resten av slekta – som jeg tilbrakte nesten hele min tid sammen med i tillegg til skolen.
Der ble jeg også kjent med fattigdom, for de som var mine «kusiner og fettere, tanter og onkler» bodde under ekstremt enkle kår. – Men de var verdens mest gjestfrie mennesker, og jeg elsket å være der.

Siden den gangen har jeg vært tilbake mange ganger – sist gang i 2018. Jeg har også god kontakt med «familien min», samt ei venninne jeg ble kjent med på skolen. Hun har også vært på besøk her.
Jeg var i kontakt med flere av dem i går også, på valgdagen, og ønsket dem lykke til med valget. De var alle Kamala-tilhengere (heldigvis), og syns Trump «is a crazy man».
I dag har det vært helt stille.

Nå er det bare å håpe han moderer seg, slik han vel gjorde sist. Men valgresultatet er like vanskelig å forstå. Hvordan kan det bli sånn?

I tillegg klages det over at det er aldri mange turister…

Kan det forstås? Ja, egentlig.
Varmen ser ikke ut til å gå over, og gjester som fortsatt kommer, strømmer til restaurantene i havna. Hvorfor er det et problem?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ganske enkelt fordi de som jobber i turistnæringa – ofte 12 timer om dagen, 6-7 dager i uka, er bokstavlig talt «ferdige» når sesongen er planlagt til å være over.

Sesongen starter gjerne i midt i april og ender midt i oktober. Det gjelder både for en god del restauranter, klesbutikker og souvenirbutikker.  De andre som holder åpent hele året, er også klare for litt roligere dager nå. De er også færre på jobb.

Derfor kan det faktisk bli et problem når det kommer flere folk enn de har beregnet.

Og som innehaveren i en av klesbutikkene i havna sa: «Jeg har jo kjøpt inn mye varme klær nå, men se på det været! Og januar og februar holder jeg stengt! Tenk om jeg brenner inne med alt sammen!?»

Ja, sånn kan noen tenke – mens vi som kommer nettopp for sol og varme, syns jo været er helt fantastisk og ønsker at det skal vare lengst mulig.

Nå, i oktober og sikkert også i november, foregår olivenplukking. Da er hele familier engasjerte, samt at det kommer «gjestearbeidere» ut på øya for å plukke.

Jeg har skrevet en blogg om det før, og dersom jeg får det til, legger jeg en lenke nederst i bloggen til den.

Det som fascinerer meg er omfanget av arbeidet: Det må være tusenvis av olivener på hvert tre! Og det meste plukkes for hånd – en og en – i tillegg til å bli ristet ned.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På mine morgenturer oppe i åsene passerer jeg svært mange olivenlunder, og når de holder på med plukkingen er det mye «liv» å høre. Det er gjerne 3-4 som plukker på hvert tre, de kan ha en radio eller cd-spiller som spiller musikk til arbeidet – og de har rigget seg til med bord og stoler – eller picknic-teppe på bakken som her:

Jeg har lest at det i år er rekordmange oliven på trærne, men at en del av dem har vann i seg pga mye regn i september. Men jeg leste i samme artikkel at det ikke har noe å si for kvaliteten, bare at det kan bli litt færre liter produsert.

Og hvis bla norske kostholdsråd stemmer, så skal den gode olivenoljen være godt både «for kropp og sjel». Man må bare lære vende seg til å ikke velge den billigste, men den som er kaldpresset, virgin – og som koster litt mer.