Nå har det blåst, regnet og vært kaldt de siste dagene – og det skal visst fortsette. Da er det uhyre deilig å tenke på at det været skal jeg reise fra! I morgen!
Jada. Fram med lue og votter.
Kofferten er nå så godt som ferdig pakket – og denne gangen holder det ikke med håndbagasje! I stedet må vi ha litt godt med håndbagasje ved siden av, siden vi skal fly over natta – og ta høyde for at bagasjen ikke kommer fram samtidig med oss.
Straks ferdig.
Jeg pleier ikke å være pessimist når det gjelder sånt altså, men jeg HAR opplevd at bagasjen er blitt forsinket – og når du vet du ikke akkurat skal bo i nærheten av et kjøpesenter…. Derfor er det lurt å pakke sånn at du har et skift og litt toalettartikler for hånden, slik at det går an å klare seg et døgn eller to uten bagasje.
Fikk gått en lengre tur med minsten i dag. Han brydde seg lite om gråværet;)
I morgen har jeg tenkt å skrive en litt lengre blogg om reisa vår. Det har jeg nemlig tid til på toget fra Porsgrunn til Gardermoen. Men i mens kan jeg jo si hva reisemålet heter, og det er Unguja. Og hvis du ikke er veldig god i geografi, har du kanskje ikke hørt det navnet før – men jeg vedder på at du har hørt det navnet som brukes mest. Og det skal jeg fortelle om i morra.
Denne helga har vært full av aktivitet – og et nydelig fredags- og lørdagsvær med hele 15 grader på dagtid. Sånt liker jeg!
Gøy med en liten babyfetter.
Endelig fikk jeg et bilde av mine tre fine barnebarn og meg. Det å få barnebarn er ingen selvfølgelighet, så der føler jeg meg veldig heldig. Minstemann er blitt fem måneder + litt til – og er bare helt skjønn. Han er i tillegg den blideste ungen jeg kan tenke meg. Sammen med han blir de andre to plutselig veldig store – og i helgen var vi så heldige å få være sammen med alle tre.
Denne skulpturen må alltid klatres opp på.
Vi hadde de to eldste barnebarna på overnatting fra fredag til lørdag, og siden lørdagen kom med et nydelig vær, ble det en tur langs elva og oppover mot byen. – Men på tur med barn blir det aldri strake veien.
Mormorungen la sin elsk på en busk. Gikk fint å klatre i;)
Det er noen faste steder langs ruta som alltid må klatres i eller balanseres på. Særlig mormorungen på seks er kjempeglad i å klatre – og finner alltid et klatretre (eller busk). Så også på lørdag.
Litt Uno, litt frokost – og litt «Sjuende far i huset» på skjerm;) Bestefars yndlingshistorie
I går kveld var vi i 70-års familieselskap til Mannens storesøster som bor i Larvik. Den delen av familien treffer vi ikke så ofte, så det var hyggelig å treffe store og små. Vi tog toget t/r Porsgrunn-Larvik, en togtur på 12 minutter! På vei hjem gjennom byen rundt midnatt møtte vi på masse folk og liv, siden det var «Kulturnatt i Porsgrunn». Men vi gikk rett hjem, heldigvis.
På vei gjennom Porsgrunn og rådhusparken på vei til toget. Her er kommunen igang med islegging av skøytebanen i parken!
I dag, søndag, kunne jeg ta ut en surdeigsbrøddeig fra kjøleskapet (satte i går formiddag), mele, lage mønster på, sette på stekespaden og legge på det oppvarmede bakestålet – og steke i ca 50 minutter. Det er fint med nystekt brød til frokost – og nå blir det nok en stund til neste gang…
Her er alle trinnene: Fra heving i kjøleskap, til meling, dekorering og til ferdig stekt.
For i dag tror jeg kofferten skal tas fram. Det er fortsatt noen dager til avreise – men jeg gleder meg veldig. Ventetiden kortes inn litt, hvis jeg begynner å pakke litt.
«Kor skal me reis?» Ja, det skal jeg fortelle om neste gang;)
På vei over Porsgrunnsbrua fra øst mot vest litt før midnatt lørdag kveld. Fint!
Jeg snakker selvsagt kun for meg sjøl: JEG syns det har vært vanskelig å akseptere at håret ble grått. Det startet tidlig at jeg oppdaget grå hår i manken. Jeg tipper rundt 50-årsalderen? Da gikk jeg til frisøren og ba om å få det farget «naturlig» – nemlig i den fargen som var «min egen».
Ikke veldig fornøyd
Min «unnskyldning» over for meg sjøl den gangen, var at jeg uhyre sjeldent hadde brukt penger på frisør fram til da, men kun klippet det litt hvert annet-tredje år og forøvrig aldri farget det (for det hadde jeg jo lest om var ganske «farlig»). – Og jeg torde i alle fall ikke gjøre det sjøl…
Alt for lyst hår
Men lite visste jeg den gangen om at jeg måtte gå til frisør hver 5.uke etter det – fordi jeg ikke tålte å se etterveksten som kom etter bare 4 uker. Så det ble hyppige frisørtimer, kan man si – over mange år.
Men nå er jeg skikkelig lei av hårfarging og solbleika, farga hår. Det er blitt mye verre etter at jeg begynt med relativt hyppige reiser til sol og varme. Jeg har egentlig alltid har vært fornøyd med håret mitt. Det har krevd lite stell, har verken vært spesielt tørt eller fett, har aldri behøvd tørk eller føning og har sjeldent blitt børsta eller greid.
Men ikke det siste året! På tross av hyppig bruk av hatter og caps, blir det rett og slett orangegult i sola! Det er helt grusomt, syns jeg – men jeg kommer ikke til å slutte å reise til sola;).
Og jeg blitt skikkelig lei av å farge håret.
Valgte å klippe meg ganske mye
Så på slutten av sommeren hadde jeg bestemt meg: Jeg ville bli grå! Jeg lot være å farge det, og lot det grå vokse i nesten tre måneder. Så da jeg kom hjem fra Supetar i september bestilte jeg time hos frisør til gråfarging. Jeg hadde lest meg fram til (og fytti katta så mye jeg har googlet og lest om grått hår de siste månedene!) at det beste var å la frisøren farge videre på den grå etterveksten – helt ut (og ikke la det grå håret få vokse ut av seg selv). Mannen støttet meg i beslutningen, men jeg syns jeg måtte ringe mine to barn for å fortelle dem at i morgen skulle mamma`n bli grå. Begge to sa: «Men mamma, det kan du jo ikke gjøre! Da blir du så gammel!»
Nyklippet
Så enden på det var at jeg feiga ut, dro til frisøren og sa jeg ikke torde farge det grått likevel. Da foreslo hun å heller farge det i en lysere tone enn jeg hadde hatt, for at det lettere skulle kunne «skli over i grått». I tillegg valgte jeg å klippe det en del.
Så nå er det ni uker siden jeg var hos frisøren – og har foreløpig ikke bestilt ny time. Jeg har fått tips om å kjøpe en slags spray som jeg sprayer på akkurat i skillen på toppen etter hver hårvask, slik at jeg ikke skal se etterveksten så godt. Det hjelper!
Så får vi se hvor lenge jeg holder ut denne gang før jeg må gjøre noe drastisk.
Avslutningsvis må jeg skynde meg å si at jeg vet det er viktig å sette ting i perspektiv. Da blir mine grå-hår-problemer veldig knuslete i forhold det meste annet rundt omkring. Men akkurat nå opptar det meg litt. Sånn er det bare.
Da jeg sluttet å jobbe i fjor fikk jeg en bok av Lillesøster: «Skillebekk surdeig». Hun tenkte vel at jeg hadde behov for å fylle noe av den ledige tida jeg nå skulle få, med. Hun hadde helt rett – både med at jeg trengte å fylle tida med noe «vettugt» OG at jeg fikk mye ledig tid.
Favorittbrødet: Grovbrød med frø og havre laget på tradisjonell måte (=tar noen timer)
Så siden april i fjor har jeg bakt surdeigsbrød i ulike varianter. Jeg måtte jo starte med å lage surdeigsstarter, og det tok en ukes tid – og litt ekstra tålmodighet – men det er ikke noe vanskelig. Og alt du trenger til denne «hobbyen» er en digital vekt, et glass med lokk, en hevekurv, en tapetkniv, en tesil, et koppehånkle – og noen forskjellige melsorter.
Både hevekurver, tesil, vekt og deigskrape kan kjøpes på feks Clas Olson. Tapetkniv på Biltema.
Her det noen timer siden jeg mata starteren, så den har så vidt begynt å boble.
Når du lager surdeigsstarteren begynner du med 15 gram sikta rugmel, 15 gram sikta hvetemel og 30 gram vann. En surdeigsstarter er jo i stedet for gjær og bedre for fordøyelsen. Melet som skal brukes til surdeigsbaking skal aller helst være økologisk, men jeg har erfart at det kan være litt vanskelig å få tak i, så jeg blander litt. Rugmelet jeg bruker til å mate starteren med er ikke økologisk, men det fine og det grove hvetemelet som jeg bruker mest av, er det. Jeg bruker også en del spelt (men det er blitt saftig dyrt).
Her er øk hvetemel fra Coop og øk grovt fra Rema1000. Det er ganske rimelig i innkjøp.
Det er minst tre måter å lage brød på: Elterfri, enkel i brødform og tradisjonell. Felles for alle tre er at brødet må heve i mange timer – og gjerne over natten og vel så det. Den tradisjonelle hever i kjøleskapet minst natten over. Det betyr at brøddeigen gjøres ferdig en dag for så å stekes feks neste morgen.
Her er brødrene tatt ut av heveformene, melet med tesil og laget mønster på med en tapetkniv.
Det tradisjonelle brødet stekes uten form på varmt bakestål med damp i ovnen og høy temp. Formbrødet stekes uten form – på lav varme (180 grader) i 80 minutter.
Her et enkelt formbrød – med gresskarkjerner og grovt og fint hvetemel.
Det går også an å lage vafler med surdeig – og gjerne den som er til overs som du har «kasta», for den behøver ikke være aktiv.
Surdeigsvafler et uten egg og smaker helt nydelig! Kan tilsettes litt havregryn og grovt mel, så blir de sunne også!
Surdeigen kan oppbevares i kjøleskap i opp til to uker, så for min del har jeg kun måttet lage ny starter to ganger på halvannet år – til tross for utstrakt reisevirksomhet.
Og hvis du vil lese mer om surdeigsbaking anbefaler jeg altså nettsida til Skillebekk surdeig. Der er det også oppskrifter.
Lykke til!
Glad for ettermiddagssola – ved kulturhuset i Porsgrunn mandag ettermiddag
Jeg har aldri vært blant de mest kreative, men det hender jeg glimter til på en god dag. I dag var jeg egentlig i butikken for å kjøpe noe grønt til å ha på gravene i forbindelse med Allehelgensdag, men da jeg så de enkle dekorasjonene de solgte for ei relativt sett dyr penge, tenkte jeg: «Det der kan vel jeg lage sjøl?»
Sånn ble det: Kvister av gran, bregner, blåbærris og røde bær.
I tillegg var det jo en nydelig dag – den eneste solfylte på lang tid – så den måtte jo utnyttes. Derfor tok jeg med meg den lille hagesaksa mi og en plastpose og gikk til skogs i Vestmarka, her vi bor.
Kverndammen i dag, lørdag 5.november
Ved starten syns jeg at jeg fant veldig lite grønt – i hvert fall innen «få-tak-høyde», og det første grønne jeg så, var noen veldig fine, grønne bregner. Da tok jeg med meg noen av dem. Så fant jeg ei fin gran med greiner godt innen rekkevidde, og deretter noe blåbærlyng.
Nå er det definitivt mørkt. Jo, jeg vet at det fortsatt blir mørkere i ca 1,5 måneder til – og at vi derfor ikke har de korteste dagene enda, men likevel. Når det er regn, blåst og tåkegrått, blir det mørkt.
Onsdag ettermiddag, 2.november. Moldhaugen. Tatt fra Porsgrunnsbrua. Et solgløtt mellom bygene.
Men dagene går. Jeg trener på morningen hver dag, og siden treningsklokka mi aldri gir meg fri med god samvittighet, men i stedet gir meg nye og høyere mål for treninga, «må» jeg holde på:) Men det føles bare fint, altså – selv om jeg innimellom blir litt «stressa».
En nydelig regnbue over Moldhaugen og Osebro.
Mormorungen har vært på overnatting en dag denne uka, og det var kjempekoselig. Vi spilte bla «Hatt over hatt», og det er gøy for alle. Særlig gøy var det når bestefar tapte – selv om han proklamerte at han var i «storform».
Så fikk vi pusla ferdig et 100-brikkers puslespill, og det var også stas.
Dinosaurus-puslespill kjøpt på gjenbruk på Fretex, faktisk.
På morningen er det tidlig opp for å rekke skolen på Rugtvedt kl 0815 – men det går fint.
Tatt fra østsida mot vest – og Porselensfabrikken og Porselen brygge, der vi bor.
Litt tidligere i dag fikk jeg en sms fra Gjensidige som varslet om «Fare for flom» i morgen, fredag. Men tror det skal gå greit;) Vi bor tross alt i 2.etasje;)
Tatt fra terrassen en morgen denne uka. Da ble det sol!
Som jeg skrev i den forrige bloggen, skulle vi til Sandvika å se en danseforestilling som den yngste niesa mi deltar i: “Fragments”, het den. Vi visste egentlig ikke så mye om hva den handlet om – eller hvem som var med før vi kom – bare at vi hadde lyst til å se den fine niesa mi danse. Det hadde vi nemlig ikke fått til tidligere. Hun er 16 år og har danset siden hun var ganske liten – akkurat som storesøster.
Her er hun
Men for en opplevelse! Selv Mannen, som ikke akkurat er opptatt av dans eller danseforestillinger, syns det var utrolig bra. Det var altså 61 jenter i aldersgruppen 13-17 år som befant seg på scenen til enhver tid – og ca 20 av dem som danset av gangen. Forestillingen kalles også “Trippeldans”, fordi det er et samarbeid mellom tre kompanier fra tre forskjellige ballettskoler i Bærum.
Handlingen i forestillingen finner sted i en post-apokalyptisk verden hvor det bare er 61 unge mennesker igjen. “Vi følger ungdommene mens de beveger seg gjennom ensomhet og felleskap – både fysisk og metaforisk”, slik står det beskrevet i brosjyra vi fikk utdelt. “Vi får se øyeblikk hvor de må løfte hverandre, støtte hverandre, omfavne hverandre, dra hverandre og ikke minst se hverandre.”
Her samler de seg før «haugen» løses opp
Musikken var nydelig, bevegelsene like så – og alt var bare vakkert. Slike opplevelser sitter i en ellers så mørk høstkveld – og niesa min var selvfølgelig kjempeflink! De har trent flere ganger i uka i hele høst mot målet som var denne helgen: To forestillinger i Bærum kulturhus.
Skikkelig gøy, var det.
Her tas applausen i mot
Så var det tvers over veien fra kulturhuset i Sandvika og inn på en restaurant som het Bambus, hvor vi spiste en nydelig middag. Der hadde de sushi-retter og thai-mai – altså midt i blinken for meg. Så var det hjem til lillesøster og Svoger for litt “catch up” og skravlings – og overnatting.
Det ble en sushi-mix på meg
På søndag bar det hjemover tidsnok til å rekke mormorungen spille fotballturnering i Langesund. Han hadde to kamper på søndag, og vi rakk begge. På kvelden kom farmorungen på middag (det er selvsagt ljug, siden han bare er fem måneder) – men fint å se hele gjengen.
Så alt-i-alt en fin-fin helg i familiens og kulturens tegn.
Premier er viktig! Her sammen med tremenningen som også hadde spilt turnering.
`Nå har vi vært hjemme i nesten to uker – og jeg har faktisk ikke skrevet ett ord på bloggen. Hvorfor ikke? Jeg vet ikke helt, men føler meg litt «giddalaus» for tida og med litt lite overskudd. Det kan til og med være dager hvor jeg føler jeg har for lite å gjøre.
Men ikke for det: Jeg har vært sammen med alle tre barnebarna opp til flere ganger, jeg har trent så og si hver eneste dag, jeg har gått turer, vært på kafé, på konsert, vært i mammaklubb, vært på hyttetur, bakt surdeigsbrød og lest ferdig en bok.
Når jeg nå ser tilbake på hva jeg har fått putta inn i de nesten to ukene, er det jo en del – og ved slutten av hver eneste dag, tenker jeg jo at dagen har gått fort.
Prøvde meg på to surdeigsbrød samtidig. Gikk bra!
Likevel syns jeg enkelte dager er litt «treige», men sånn er det vel for alle. Det er bare det at akkurat den følelsen kjente jeg sjeldent på da jeg jobba. Det er rett og slett litt uvant fortsatt – etter 1,5 år…
Veldig bra bok – men med en litt «åpen» – men mest sannsynlig – tragisk slutt…
Jeg har forresten kost meg med en TV-serie også: Kompani Lauritzen! Jeg syns det er sååå artig å se på de 10 ungdommene som er plukket ut blant 3000 søkere til å være med i programmet. Alle de 10 har visse ting de sliter med – og alle har det til felles at de trenger å få struktur på hverdagene sine og å oppleve mestringsfølelse. Det er så gøy å se hvordan befalet i programmet utfordrer dem og krever at de står på egne bein, samtidig som de lærer verdien av å tilhøre et lag som må jobbe sammen. Og ingen blir «sendt hjem» så lenge de yter sitt beste.
I går, torsdag, var vi på «Åpen skole» på Rugtvedt. Gøy å se 1.klassingen i aksjon.
I morgen er det lørdag, og da skal vi inn til Nesbru, til lillesøster og til Sandvika for å se den yngste tantungen min opptre i danseforestillingen Trippeldans i Bærum kulturhus. Det gleder jeg meg veldig til.
Det er alltid vemodig å reise hjem – uansett hvor mange ganger eller hvor lenge jeg har vært på favorittøya mi, Brac. Og særlig er det vemodig på høsten, når jeg vet det er ganske så lenge til neste gang.
Bouganvilla`n jeg kjøpte i august blir bare finere og finere for hver dag.
Det er litt vanskelig å «rigge» blomster og planter for en høst og vinter man ikke vet hvordan vil bli. Men vi fylte i hvert fall opp i tønna med vann, satte dyser i de pottene vi tenkte ville trenge noen – og så er det bare å håpe det beste.
Dette er jo en enkel spansk margueritt, men den er også blitt så fin nå – i runde 3 siden jeg kjøpte den i mars-april.
Og siden værmeldinga ikke melder om en dråpe regn med det første, kan det være lurt med litt vanntilførsel, selv om høsten og vinteren vanligvis fører med seg en del regn.
Dette er langtidsvarselet for Supetar de nærmeste ti dagene….
Vi fikk forresten fraktet hjem både og en ny, stor terracottapotte som vi skal ha foran inngangen av «huset vårt». Det er ikke så mange (les: kun meg) som er opptatt av planter og det å pynte opp litt der, og siden jeg syns sånt er bare moro, gjør jeg det med glede. Men det var litt styr å få det hjem, da – på sykkel (se bildet)! Men det gikk bra!
Og neste gang jeg kommer, skal jeg plante. Kanskje et appelsintre til?
Det var noen kilo bakpå sykkelen, men det gikk altså bra!
Fredagen ble en nydelig dag hvor vi tilbrakte et par timer på stranda. Det var knallvarmt 24-25 grader – og fortsatt 22 grader i vannet. Helt herlig!
Koser seg!
I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei oppover i Europa på vei mot Oslo. Vi hadde god tid i leiligheten til frokost og kaffe på terrassen, før vi tok 1030-ferja over til Split. Planter ble vannet og rigget, og utemøblene båret inn. Til og med søppeldunken vår tok vi inn i boden denne gang.
Så ble det flybuss ut til flyplassen og 1415-flyet direkte hjemover. Jeg rakk til og med en gåtur ned til det jeg kaller «flyplasstranda» i Split. Den er verdt et besøk – og der var det fullt liv i dag – i «cable-wakeboard-parken» på stranda og mange folk som bada.
Strandpromenaden i Supetar fredag morgen
Og hjemme venter barn og barnebarn – og når jeg tenker på dem, gleder jeg meg veldig til å komme hjem også.
Gatebilde i Supetar
Dessuten er det jo heller ikke lenge til neste tur:) Og den går til et helt nytt reisemål;)
Jeg abonnerer på et kroatisk nyhetsbrev på engelsk som heter Croatia News. Det kommer ut ca en gang i uka, og der leser jeg om mye «rart» som foregår i Kroatia – og lærer mye om mangt om det landet jeg er blitt så glad i (og kan være tips til andre som er interessert).
Biokovo Skywalk – litt disig i går
I Croatia News hadde jeg lest om Biokovo Skywalk, som er et utsiktspunkt og en ny turistattraksjon høyt oppe i fjellene i «De dinariske alper», ikke så langt fra Makarska. I går tok vi turen dit.
Vår reise startet i Supetar – med motorsykkel tvers over øya (ca 4 mil) i retning sørøst.
Info-tavle i Sumartin
Der ligger det en liten by som heter Sumartin, og fra Sumartin går det en liten Jadrolinija bilferge tre ganger om dagen (nå), som tar deg over til Makarska by. Fergeturen tar ca 45 minutter, og vi tok 11-ferja.
Mannen kjører om bord i ferja
Vel over i Makarska etter en deilig båttur på blankt hav, tok vi fram gps`n og staket ut kursen oppover i fjellene – 23 km beregnet til 47 minutter fra der vi stod på fergeleiet. Det gikk raskt bratt oppover – og temmelig smale veier etter hvert.
Det var smalt og bratt, ja..
Etter ei mil kom vi til inngangen til nasjonalparkområdet som er finanisiert delvis ved hjelp av EU-midler og laget for å bevare naturområdene rundt Biokovo-fjellkjeden, som er den nest største fjellkjeden i Kroatia. Området ble nasjonalpark i 1981. I det 193 kv.km store området befinner det seg (i følge ei brosjyre vi fikk) bla 1500 forskjellige plantearter, 7 utrydningstruede amfibietyper, 21 reptiltyper, 100 forskjellige fugleslag, 13 sjeldne flaggermustyper. Du kan gå «educational trails» med mange infotavler underveis og stoppe ved mange ulike utsiktspunkt.
Parken starter med en bomvei – og det var inngangspenger for å kjøre (eller sykle?) videre: 60 kuna pr person (80 Nkr). Vi ble fortalt at det var 15 km derfra og opp til Biokovo Skywalk.
Etter hvert som vi kjørte oppover var vi glade for å kjøre motorsykkel og ikke bil – for det var virkelig trangt og smalt enkelte partier (og ikke for pyser…). Men det mest imponerende var alle som syklet! Riktignok hadde de el-sykler, men likevel. Vi så også noen som løp… Folk er spreke, altså!
1200 meter rett oppover!
Til slutt kom vi opp til Skywalk`en – en skikkelig attraksjon på 1228 moh! De har altså bygget en halvmåneformet/halvsirkel rett ut «i lufta» med glassgulv og glassvegger! Det var helt absurd å gå på – og se rett ned 1000 meter. De har også satt opp informasjonstavler der som bla viste den geologiske sammensetningen av selve fjellkjeden. (Og Biokovo Skywalk har sin egen Facebook-side det kan være artig å sjekke ut!) Det var også regler for hvor lenge og hvor mange som kunne oppholde seg ute på «glassbrua» samtidig.
En skisse av fjellets sammensetning
Dessverre var det litt disig i går, samt at det var noen skyer som kretset rundt oppi høyden, så vi så ikke all verdens – men nok til å oppleve det hele som ganske spektakulært.
Spektakulært!
Vi valgte å ikke kjøre videre oppover, for veien gikk videre i enda 6 km – til de dinariske alpers høyeste fjell: Sveti Jure på 1762 meter.
Snaufjellet!Og her tok jeg bilde av (og ringet inn) skywalk`en sett undenifra.
I stedet kjørte vi ned igjen til Makarska, fikk på oss shorts og spiste en god lunsj.
Makarska by med de dinariske alper i bakgrunnen.
Det var blitt nok en varm dag – med 25 grader i skyggen. Deretter kjørte vi nordover igjen i retning Split – på en nydelig vei langs havet, totalt ca 5 mil. Fra Split ble det ferja tilbake til Supetar og Brac, middag i leiligheten og en rolig skrive-blogg-kveld på terrassen. – Og vi var begge enige om at det hadde vært en fin tur som lett anbefales andre å ta – og da helst utenfor den mest hektiske sesongen, hvis mulig.
