frifrajobbrestenavlivet

Jeg skal ikke påberope meg å være verken smitteekspert eller lege, men kan det virkelig være nødvendig å lage så strenge smittevernregler som regjeringen legger opp til nå? Er det ikke snart på tide at vi i stedet lærer oss å leve med koronaen? Handler det ikke primært om at alle må vaksinere seg – å få tatt den tredje dosen?

Ja, jeg vet at det ligger mange på intensiven på sykehuset, og jeg vet at mange operasjoner er blitt utsatt. Jeg vet at mange må være hjemme fra jobb. På sykehuset i Telemark lå det 14 pasienter med korona innlagte i går, men på spørsmål fra journalisten i NRK, om sykehuset kunne klare «10-gangen», svarte sykehusdirektøren, at «jo, det kunne de klare». Jeg velger å tro at sykehuset i Skien ikke er unikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går leste jeg et leserinnlegg i Aftenposten, underskrevet av 47 kommuneoverleger, smittevernleger og samfunnsmedisinere «Viruset er kome for å bli. Vi MÅ få igang eit normalt samfunnsliv att. Koronaspagaten er blitt utålelig». Det leserinnlegget likte jeg. Det var skrevet 8.desember (og justert 10.desember) – altså før regjeringen tillyste sin nye pressekonferanse i går kveld. Det var veldig interessant. Syns jeg.

Nå er vi ytterligere «nedstengt». Jeg syns synd på alle som jobber i skoler og barnehager, jeg syns synd på barn som får redusert aktivitet, jeg syns syns på kulturarbeiderne, jeg syns synd på restaurantdriverne.

Det er ikke synd på meg. Jeg skal nok holde ut – men jeg må i innrømme at min umiddelbare tanke i går kveld, var at nå vil jeg reise bort – å komme hjem når samfunnet har normalisert seg. Men gjør jeg det? Neppe……

Tror dette er første året ever – at jeg ikke har tatt fram adventslysa. Har ikke noen annen forklaring på det, enn at vi kom hjem fra tur forrige søndag. Da var vi liksom allerede for seint ute.

Men altså: Jeg har faktisk bakt to slag julekaker – og det er lenge siden sist. Dessuten har jeg stekt ribbe to ganger – og gang nr to ble resultatet mye bedre enn første gang. Jeg kjøpte nemlig en Tupperware-sak som skulle være så fin til ribbesteking. Men første gang ble resultatet ikke så bra, men i går delte jeg ribba opp i skiver og fulgte oppskriften ellers (varme ovnen til 225 grader, legge ribbestykkene i formen, sett lokket på og la steke i to timer). Når jeg da tok av lokket, hadde alle ribbestykkene sprø svor og var veldig saftig og god.

Ellers har helga vært fin. Fredagskvelden ble tilbrakt hos Mellomsøster – med god mat, godt drikke og godt selskap. Lørdagen var helt rolig hjemme – hvor jeg fikk god tid til å lese i boka mi: Bjørg Viks vei. Lars Viks bok om sin mor har vært fascinerende lesing fra begynnelse til slutt og vært vanskelig å legge fra seg. Han brukte to år på å skrivingen, og resultatet traff i hvert fall meg rett i hjertet. 
Jeg hadde lånt boka på biblioteket på 7 dagers hurtiglån – og det likner ikke meg å lese en 360 siders bok så fort. Men det gjorde jeg altså. Anbefales!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

• Og så måtte vi jo se finalen i Maskorama. Vi har ikke sett særlig ofte på det, men fikk en mistanke om at Snømonsteret var en vi kjente – så da måtte vi jo følge med! Og jammen var det nevø Didrik som kom til syne da maska på sistemann ble tatt av i går. Sååå gøy!  

   

• Og så var det mormorungene, da. De fikk vi lov til å ha noen timer her i dag, mens foreldrene kjørte hjem og fikk pakket ut etter fjellturen. Så kom de tilbake – og fikk litt middag før de tok med seg ungene hjem.

• Alt i alt en deilig helg – i gråværet.
   

Det er noe med jul og snø – men det er en sjelden kombinasjon på våre trakter. Denne uka har det vært kaldt og snø – og veldig pent overalt – men hvor lenge varer det? Nå har mildværet satt inn, så det spørs..

Det har i hvert fall vært veldig fint å gå gatelangs og se alle juledekorasjonene og alle julelysene pakket inn i hvit snø. Jeg liker jo juledekorasjoner, 20 varmegrader og grønt også jeg da, men jeg må jo innrømme at det har vært fint i Porsgrunn denne uka.

De nye smitteverntiltakene gjør at andre gjøremål endrer seg. For min del handler det om at møter går over til Teams-møter, men ellers kan jeg ikke klage noe særlig. SATS er fortsatt åpent, restauranter også. Det går an å ha besøk av 10 hjemme – og det holder i hvert fall hjemme hos oss (og de fleste andre jeg kjenner). 2.dagsjuleselskapet går nok dessverre fløyten, og det er trist – men vi holder fortsatt øyner og ører åpne for mulige åpninger. Og foreløpig er det ingen ytterligere reiserestriksjoner….

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men jeg tenker mye på de som jobber i skoleverket – og ikke minst elevene. Nå runder de snart to år for koronatiltak – med unntak av noen ganske få uker ved oppstarten i august. Stakkars folk! Det hender jeg savner jobben, men da tenker jeg bare på de kjipe korona-tiltakene, så går det over. 
 

Noen hevder nå (som før) at elevene bør ha mere hjemmeskole eller få tidlig juleferie. Men der er jeg enig med barneombudet: Elevene har det best på skolen. Hjemmeskole forsterker forskjellene mellom barn, og noen har det i tillegg skikkelig ille der. Skolen er den arenaen særlig sårbare barn får det beste tilbudet (ja, jeg vet at skolene skal gi dem et tilbud selv om den stenges ned). De såkalte ressurssterke barna klarer seg nesten uansett.

i dag er det fredag – og to uker til julaften. Mormorungene er på fjellet – og Mannen og jeg skal i juleselskap hos Mellomsøster. Det er alltid stas, selv om det denne gang er ganske stort frafall. Men da kan jo vi friske holde 2-meter`n – hvis det skulle bli nødvendig;)
 

Så kom det nye korona-restriksjoner. Det måtte jo skje – og jeg forstår jo det. Samtidig er det kjipt – kjipt med tanke på «gutta våre» som driver med kulturformidling og får en veldig uforutsigbar hverdag – og kjipt er det for det årlige familiejuleselskapet vårt, som vi mest sannsynlig må avlyse. I fjor var vi utendørs, på Ivarsand, hvor vi brant bål, stekte pølser og serverte varm gløgg – men det hjalp lite i det sure, kalde, våte 2.dagsværet. Tror ikke det blir reprise på det i år, men vi får se. Vi får finlese regelverket i tilfelle det finnes en åpning for å møtes innendørs likevel – 30+- stk…..

Jeg hadde også gledet meg veldig til Trygve Skaug-konsert i Skien kirke og Emil, Wenche Myhre og Jørn Hoel-konsert i Østsida kirke. Nå spørs det – om de klarer å lage kohorter på 200 – med 2 meters avstand mellom kohortene og 1 meters avstand mellom hver. Vi får bare se hva som skjer.
 

Ellers går våre juleforberedelser og avtaler som normalt – heldigvis. Sånn sett er de nye korona-reglene både ganske fornuftige og til å leve med. Syns jeg. Vi kan både delta på middagsselskaper  «hjemme hos» (fordi gjestene er færre enn 10) – og gå på middagsavtaler på restaurant (og det er helt greit å gå hjem før midnatt).

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I natt har vi hatt den eldste mormorungen på overnatting. Det var stas. Vi skulle hente han tidlig i barnehagen i går – men da vi kom dit «oppdaga» også den minste mormorungen meg – og hun ville også være med mormor og bestefar hjem. Broren hadde sett for seg å være med oss aleine – og protesterte – men vi klarte ikke å kjøre fra henne – så begge ble med oss hjem. 
 

Minstemann ble i stedet hentet av Datter da hun var ferdig på jobb. Det gikk helt fint – og vi fikk kost oss med eldstemann resten av tida. Det er litt fint å bare være sammen med en av dem av og til – både for oss og for dem. 
Han hjalp oss bla med å sette opp det nyinnkjøpte juletreet fra i fjor. Jeg var veldig spent på det treet – som lå i tre deler oppi esken, ferdig med lys på. Genialt! Det ble kjempefint. Syns jeg.

Ellers er jeg spent på restriksjonene som kommer på SATS – men satser på (pling) at det blir greit å trene innendørs også videre framover. Hvis ikke blir jeg skikkelig sur…. Jeg ligger nemlig veldig bra an på PAI-scoren min;)

Da er vi vel hjemme igjen – men det var på håret, for min del. Jeg opplevde det som jeg ikke trodde jeg skulle oppleve igjen: Å miste passet mitt! 
 

Jeg er sånn skrudd sammen at jeg må sjekke «tusen ganger» at jeg har kontroll på passet når jeg skal ut å reise. Jeg sjekker flere ganger før jeg går ut hjemmefra, at det ligger der det skal, og når jeg kommer i bilen eller utenfor, må jeg sjekke der også. Igjen og igjen. Det gjorde jeg også denne gang – og oppdaget med en gang jeg satte meg i bussen at passet ikke var i den veska det skulle. Jeg leita febrilsk i alle rommene i sekken, i tilfelle jeg hadde lagt det «feil» (jeg hadde det nemlig framme da vi stod utenfor resepsjonen på Beach). Det var ikke der!

Bussen kjørte innom en annen resepsjon på anlegget for å hente flere passasjerer, og da løp jeg ut for å få dem til å ringe resepsjonen på Beach (jeg hadde ikke nummeret selv). Svaret var at de ikke hadde funnet noe pass.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så jeg måtte jo bare bli med bussen utover til flyplassen. Jeg brukte tida på bussen til å prøve å finne telefonnummeret til resepsjonen. Jeg fant det ikke. Da vi kom fram,, gikk jeg nok en gang igjennom alt jeg hadde, men passet var vekk. Vi hadde fått beskjed om at flyet var litt forsinket, så fortsatt hadde jeg tid til å få tak i passet – dersom det ble funnet på Beach (som jeg var 99% sikker på at det måtte befinne seg). Jeg hadde allerede boardingkort – men for å sjekke inn bagasjen måtte man vise pass. Da fant vi ut at Mannen kunne sjekke inn begge koffertene, for at jeg da muligens kunne komme meg igjennom og hjem uten å vise pass.

Imens var jeg rundt på flyplassen – i alt fire forskjellige steder – for å få hjelp til å finne tlfnr til resepsjonen på Beach – inkludert hos politiet, der jeg også spurte etter nødpass. Ingen ting fikk jeg hjelp til. Så fikk jeg tips om å gå dit Anfi-transporten plukker opp nye gjester. Der var det en sjåfør som hadde tlfnr – og da jeg ringte og sa hvem jeg var, svarte de i resepsjonen at «Ja, vi har passet ditt». Det ble funnet på bakken utenfor resepsjonen – rett og slett mistet der av meg.

Jeg hadde brukt en hel time på alt dette, så da var spørsmålet om Beach kunne sende passet mitt i en taxi til flyplassen. Det kunne de – og etter 30 minutter til og 60 euro fattigere stod jeg med passet i handa – og kunne komme meg inn i avgangshallen, jeg også. Mannen hadde allerede gått inn, for vi var enige om at han uansett måtte dra hjem, selv om jeg ikke hadde kommet meg av gårde. 

Men den dagen var jeg veldig oppmerksom på hvor jeg måtte vise pass for å komme hjem fra Las Palmas. Erfaring: Dersom du reiser uten bagasje og har sjekket inn på nett, behøver du ikke vise pass noe sted (men kjekt med pass uansett;)
 

På Gardermoen gikk det smooth, med relativt kort ventetid både på bagasje og koronatest. 
 

I dag har vi feiret svigerfar sin 90-årsdag. Det er en anselig alder (og jeg er glad jeg rakk det).

Ellers er det bare å stålsette seg for norsk vinter og kulde (fytti, det er kaldt!) og forberede jula etter beste evne.

Det er rart, det der med jul – men det skal ikke så mye mer enn noen lyslenker og noen lysende  juletrær til før jeg kommer i julestemning. 
 

Dvs jeg er vel ikke en av dem som er mest julete, men jeg elsker å se på alle lysene og  pynten til jul (men det behøver nødvendigvis ikke være så mye hjemme hos oss).

Jeg behøver heller ikke ha snø for å komme i julestemning (som muligens noen har skjønt;)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her på Anfi del Mar pyntes det i hvert fall over en lav sko om dagen, men først i går kveld (3.des) ble lysende tent.

Jeg har fulgt med hver dag – og ble litt bekymret for at de ikke skulle tenne dem før lørdags kvelden når vi har reist hjem. Men det gjorde de altså.

Vi har nå vært på GC i to uker og hatt et strålende vær. Det var noen regnbyger første uka, men sol hver dag. Siste uka har det bare vært helt fantastisk 

Lufttemp 20+, vanntemp 20+ og god temp på kvelden. Jakke er blitt tatt med «just in case».

Jeg har hatt noen fantastiske turer i fjellet – så og så hver dag – og jeg reiser hjem med en gjennomsnittlig PAI-score siste 7 dager på 146. Da har jeg litt å gå på når jeg nå vet at det kan bli et par stillesittende dager.

Det er bare å glede seg til neste gang – som ikke er så lenge til – og i mens skal det bli bra å komme hjem til jul.

Selv om jeg definitivt foretrekker en vinter med sol og varme framfør en vinter med sol og kulde. Men det har jeg jo sagt mange ganger før.

Jeg leser og hører om kulda som er hjemme. Samtidig har jeg fått noen bilder som viser at det er ganske vakkert i «winter wonderland»-et også. Så det skal vel gå fint – i noen uker.

Dessuten går det med stormskritt mot jul – og det gjøres klart for jul, her også. 
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag hadde jeg nok en fin tur i fjellet – og fikk samlet noen PAI ( som en venn av meg så morsomt kommenterte). De siste par dagene har jeg jo ikke fått synkronisert Memento-appen mot klokka mi, og det har gjort meg rimelig frustrert. Men i dag kontaktet jeg support – og fikk hjelp med en gang. Appen hadde rett og slett koplet fra klokka, så da jeg «koplet til» ordnet alt seg – og antallet PAI skøyt i været. Herlig!

Jeg må ta med noen bilder fra et område oppi fjellet her, hvor noen har laget et fantastisk steinområde på åsryggen som går inn fra korset (for de som er lokalkjente). Det er utrolig fint – og de må ha brukt dagesvis på det arbeidet.

Det var ikke påbegynt i januar, da jeg var her sist, så det må ha blitt utført i perioden fra februar til nå.

Jeg må også ta med noen bilder fra Hjerteøya og Maroa Beach Club. Det er bare så fint det der! Gartnerne tar bort hvert minste ugress som måtte komme. Det er så frodig og fint – alltid.

Nå har vi bare halvannen dag igjen, før nesa vendes mot hjemlandet. Nye koronaregler er jo kommet i dag, så det betyr testing på grensen for oss – og sikkert litt ventetid på Gardermoen. Men jeg tenker det er en god ide å teste alle som kommer fra reise, så det får vi tåle.

Og det som venter oss hjemme er jo blant annet mormorungene. Så de to siste bildene   som jeg fikk tilsendt fra Datter i går, må jeg bare ta med. Juleforberedelser med smårollinger er jo noe helt spesielt. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å komme hjem.

Tenk, i dag er det 1.desember! Kan nesten ikke tro det, her vi sitter i 22 varme og sol kl 18 på kvelden. Men dagene flyr og hjemreisa nærmer seg.

Etter en fin tur i fjellet i dag, med intervalløkter (må få noen flere PAI) og påfølgende svømmetur, tok vi turen til Mogan.

En båttur til Puerto Mogan hører liksom med til ferien her på Anfi. Under pandemien var det stopp i ferjene – som går fra Arguineguin, via Anfi og Puerto Rico – til Mogan. Men nå går de altså igjen.

Puerto Mogan blir vel av noen kalt «Lille Venezia». Det kan vel ikke være for alle kanalene (for dem er det vel ikke så mange av?), men kanskje bebyggelsen og den koselige båthavna.

I dag var det foresten veldig fullt der, og vi var enige om at vi aldri har sett så mange båter i havna før. Artig.
 

Det som også har vært litt gøy denne gang, har vært at vi har truffet kjente mens vi har vært her. Noen «hadde vi jo med oss» forrige uke, men vi har også truffet andre kjente som vi ikke visste om. 
 

Så i går spiste vi middag i Arguineguin sammen med en tidligere arbeidskollega av Mannen – som jeg hadde truffet bare en gang før og kanskje det var for 25 år siden? Det var i hvert fall veldig hyggelig – og spesielt interessant var det å få høre om hvordan de hadde det her. De har nemlig leid seg en leilighet (i Puerto Rico) og skal være her i hele seks måneder. Det var helt tilfeldig at Mannen og han møttes på strandpromenaden ved Amadores.

Jeg har begynt å følge med på smittetallene igjen. Hver dag. Det er jo nesten ikke til å unngå, hvis man leser nyheter noe steds fra. Alle er opptatt av dette. Når det gjelder Gran CanarIa er det fortsatt lavt sammenliknet med Norge (132 pr 100.000) og de er fortsatt på smittenivå 1. Det betyr bla munnbind innendørs, og ikke flere enn 12 samlet rundt et bord. Men myndighetene er bekymret og selvsagt redde for at turistnæringen nok en gang skal bli rammet. Det har jeg stor forståelse for. Vi opplever også at restauranter og butikker er nøye på munnbindpåbudet.

Nå er vi hjemme fra dagens båttur, og da er jo kveldens store spørsmål: Hvor skal bi spise i kveld? Det er nok å velge imellom uten å behøve å gå veldig langt. Luksus»problem».
 
 

Noen (mange) syns sikkert det er helt tullete av en 63-åring å være så opptatt av å tracke  trening – men det lever jeg godt med (så lenge jeg ikke plager andre med det). Jeg har til nå hatt stor glede av pulsklokke, og den første jeg hadde var en Fitbit. Den levde noen år, men så tok den slutt. Så kjøpte jeg en til, men den levde heller ikke så lenge.

Men så anbefalte  Sønnen Apple Watch. Han pleier å gi lure anbefalinger – og så kjøpte jeg det. Den har jeg vært veldig fornøyd med – selv om andre rundt meg syns jeg har hatt litt kjipe reimer. Jeg syns ikke det, for jeg bryr meg ikke å mye om looks på klokka. Klokka har gitt meg både oppmuntringer og gode data om treningen min. Men jeg skal innrømme at jeg er blitt litt hekta.
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så fikk jeg tips om Memento. Det er en app som er utviklet av NTNU og som har hovedvekt på hjertet. Den har fokus på PAI- score, og PAI står for Personal Activity Intelligence. Den er opptatt av hjertefrekvensen din og gir deg en daglig score basert på de siste 7 dagene. Grunnlaget er alder, vekt, hvile-puls og maks-puls. Den bryr seg altså ikke om skritt, men kun om puls.

Det optimale skal være å holde seg over 100 PAI over tid, for da vil du kunne få økt levealder. (Ja, jeg er klar over at de årene kommer på slutten – og neppe er de beste;) Men det jeg har notert meg nå, som ny bruker av PAI (og Momento) er at det er ganske krevende å komme over 100 PAI. Jeg syns jeg er ganske flink NPR jeg har gått i to timer og 10-11 km og kanskje svømt noen hundre meter, men der er nødvendigvis ikke nok. 
 

Det handler om å ha høy puls i deler av den tida du trener. Hvis du «bare går» oppover og så fort du kan, er det tydeligvis ikke nok, fordi det ikke er lenge nok.  Så i dag jogga jeg omtrent halvparten av løypa. I de bratte stigningene gikk jeg. Da hjalp det – og jeg kom over 100 PAI.

Når det er sagt, kan jeg skryte på meg en kondisjonsalder på 46 om dagen, så jeg burde jo være fornøyd.

Tullete? Sikkert, men det gir meg motivasjon – og så lenge jeg ikke «skader» andre (men kanskje irriterer litt) så må det være greit.

I går sjekket vi inn her – på Anfi Beach – som er det første som ble bygget på det mange kaller for «Lyng-senteret». Det er det eldste anlegget (av totalt fire på Anfi del Mar), men desidert det vakreste. Syns jeg.

Det er hovedsaklig på grunn av de fine parkområdene som er rundt bygningene og ned mot stranda. Det er sååå godt vedlikeholdt og tatt vare på – over alt. Det gjelder også bygningene.
 

Leiligheten er også veldig fin – og ser ut til å være nyoppusset med nye møbler rundt hele veien. 
 
 

Vi har brukt dette anlegget årlig i 15-16 og stortrives her. «Welcome home», står det når vi kommer hit – og det kjennes sånn. Du vet alltid hva du får. Dette er «mitt Gran Canaria».

Anfi del Mar er til dels «utskjelt» av mange – og mange rykter går om konkurs og diverse. Jeg blir stadig ringt opp eller får mail fra «advokater» som forteller meg det – og som sier at tida er inne til å selge oss ut nå – hvis ikke mister vi alle pengene våre. Men vi har aldri trudd at vi skulle få noe særlig med penger tilbake – og har bare ønsker om å fortsette å feriere her. Det samme gjelder ungene våre og barnebarna. Det er helt supert for dem også.

Det som imidlertid er sant, er at etter at Lyngfamilien solgte alle sine eierandeler for noen år siden, kom det to spanske entreprenører, brødrene Gazorla, inn sammen med det store hotellforetaket Lopesan i 2016. De eier nå 50-50. Lopesan og Gazorla har visst aldri samarbeidet særlig bra, og vi har hørt at Lopesan lenge har ønsket å kjøpe ut brødrene, hvorav særlig den ene har styrt foretaket særs dårlig. 

Anfi del Mar består av flere selskap, og det er ett av disse som nå er konkurs pga mislighold fra Gazorla. Dette selskapet er derfor satt under administrasjon. Hva som skjer framover, vet vi ikke – men vi er overbevist om at vårt feriemedlemskap og dermed bruksrett til ukesandeler vil fortsette.

Både i går da jeg kom og i dag har jeg gått fine turer i fjellet. Været er topp, selv om det er litt skiftende – og helt perfekt for turer. Det som slår meg når jeg er ute og går, er alle de spreke, norske pensjonistene som fyker omkring oppi åsene her hver dag. Det er gøy å se. I tillegg er det selvsagt mange unge folk på tur – og dessuten mange som sykler.

Så sydenlivet er ikke bare slaraffen – i hvert fall ikke hele tida.