frifrajobbrestenavlivet

Da jeg kom ut på øya på torsdag, så jeg dette oppslaget på et tre i parken påvei opp til leiligheten:

Oppslaget handler om at det er en person i Supetar som har dødd. Siden jeg kom 30.mars, går jeg ut fra at Katica døde noen dager før 31.mars (dagen for begravelsen), men hun hadde i hvert fall nådd «skjels år og alder».

I dag var oppslaget byttet ut med et nytt – og denne gang stod det ikke når Janez var født, men bare når begravelsen skulle være (3.april).

‎

Akkurat slike oppslag er jo litt uvant for oss, men her er kanskje denne måten ganske så nødvendig. Og i et lite samfunn, som jo Supetar er på ca 4.000 faste innbyggere, kan det være hensiktsmessig.

Forøvrig har det vært nok en nydelig dag i mitt paradis.

Vi har jo visst det en stund, at Kroatia kom til å konvertere fra kuna til euro fra 1.januar i år. Likevel er det litt uvant.

Men selvsagt er det mest uvant for dem som bor her og har levd med kunaen hele sitt liv (og vel så det).

Men siden Kroatia kom med i EU i 2013, har dette vært ønsket og forberedt. For kroaterne ble det satt en fast konverteringsdato- og kurs i 2021. Jeg vet derfor ikke om de opplever like mye prisoppgang pga endrede valutakurser som vi andre gjør.

For det blir jo sånn nå, at jo svakere kronekurs, jo dyrere blir det å være i euro-land – også Kroatia.

Men kombinert med dyrere råvarer og overgangen til euro, oppleves nok Kroatia som litt dyrere nå. Feks kontaktet jeg  strømselskapet for å sjekke litt rundt strømregninga vår. Jeg har alltid forskuddsbetalt for halvåret – og gjerne lagt på litt – og opplevd å ha «strøm» til gode. Men i år ble det en tilleggsregning på 199 euro, så da måtte jeg jo sjekke opp litt (nysgjerrig som jeg er).  Regninga stemte, selvsagt, men det var litt uvant.

‍

Men så er kanskje ikke en strømregning på totalt ca kr  3.500 for et halvt år (når vi har vært der litt) noe å klage på?

Jeg spurte hun på strømselskapet (HEP) om myndighetene ga noe i strømstøtte til folk nå når strømmen var blitt dyrere? Da lo hun bare. Nei, det fantes nok ikke. Men de som var tilstrekkelig fattige kunne få sosialhjelp….. Kjenner litt på forskjellene blant folk, da. Og vi nordmenn som bare er så mye mer velstående enn kroaterne….

Så er det en endring til: Kroatia er blitt del av Schengen – også fra 1.januar – men de praktiske endringene for oss som reiser ble først merkbart nå pr 26.mars. Det betyr at vi slipper den ekstra passkontrollen både ved avreise og innreise. Vi – og alle andre som er med i Schengen inkl kroatere – kan reise fritt mellom Schengenland (og det er de fleste i EU-land unntatt Romania, Irland og Kypros).  Storbrittania er jo også utenfor. Men EØS-landet Norge med, i tillegg til Island, Sveits og Lichtenstein.

Forøvrig har det vært en helt nydelig palmelørdag.

Var litt spent i dag på hvordan været kom til bli. Yr meldte grått hele dagen – sånn:

Men slik ble det ikke. Det var nydelig sol fra tidlig morgen til ut på ettermiddagen. Da skyet det over, men temperaturen holdt seg på 17-18 grader.

Og så er det blomstringen, da. Det er grønt og fint overalt og full vår.

Jeg delvis gikk og løp ei runde på 8 km tidlig i formiddag – og er bare superfornøyd.

Så tok jeg meg en tur ned i havna. Der er det foreløpig 3-4 restauranter som er åpne (men det vaskes og skrubbes for å åpne flere) – og på et av favorittstedene mine, Palute, bestilte jeg yndlingsfisken – «white fish with side dish». Smakte herlig!

Og i havna er alt som det pleier. Koser meg!

Nå har jeg vært hjemme siden 25.februar, og da må det være greit å ta en tur igjen.

Så nå er jeg på tur – igjen? – vil nok noen si. Mens jeg syns jeg har vært lenge hjemme. Det begynte så fint med sol og gode dager – men endte opp med å bli en skikkelig kald og guffen marsmåned på hele Østlandet.

Ukene hjemme har vært ganske så hektiske – ja, faktisk såpass busie at jeg ikke har skrevet en eneste blogg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg begynte på en blogg den kvelden jeg toget hjem fra Oslotur nr 2 i samme uka. Da hadde jeg lyst til å skrive om besøk på Stortinget med Kontrollutvalget i Porsgrunn, besøk på Nasjonalmuseet – og boklansering og konsert med nevø Didrik.

Men underveis til Porsgrunn fikk jeg vite at den flotte, nyrestaurerte Meierigården stod i brann. Bildene som kom på nettet var helt forferdelige!

Så da slettet jeg det jeg hadde skrevet og har ikke hatt lyst til å skrive noe siden.

Men i dag har jeg altså reist fra kulda og ned til våren i Kroatia. Jeg skal være her i over tre uker, så hvis jeg er heldig får jeg litt sommer også.

Nå sitter jeg på båten over til yndlingsøya og gleder meg veldig til å komme ut og opp i leiligheten – selvom det alltid er knyttet en viss spenning til det å låse seg inn etter noen måneder borte.

Men det vil helst gå godt – og jeg gleder meg!

Fem og en halv uke har gått fort; veldig fort. Det er ikke sikkert det hadde føltes på samme måten hvis jeg hadde vært aleine her så lenge, men det har jeg heller ikke som mål å være.

Men denne gang har det vært passelige doser med familietid, barnebarn, vennebesøk – og aleinetid.

Planen min nå er å være på Anfi fem uker neste år også – og akkurat de samme fem ukene. Da har jeg «knekt» mye av vinteren og kommer hjem mot slutten av februar. Det tenker jeg er en god plan – og for å oppfylle den planen, har jeg faktisk kjøpt to faste uker til på Anfi. Det føltes litt «skummelt» å gjøre akkurat det nå, men velger å tro at det er lurt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er jo så usigelig glad i være her.

Men nå skal det bli fint å komme hjem til flokken min. Mannen fylte forresten 65 år i går, så da får vi ta en liten feiring i morgen, på søndag. På den måten får jeg også treffe hele gjengen.

Det ble en tur i fjellet i dag også. Det er helt perfekt når du skal sitte i ro i seks timer på et fly. Da sitter i hvert fall jeg mye roligere.

Nå har jeg sjekket inn på flyplassen (og her det fullt av folk) – og har slått ihjel litt ventetid med å skrive.

Lurt med blogg;) Fortsatt god helg!

Men først må jeg dele noen bilder og opplevelser fra noen turer med utgangspunkt i Tauro. Det kan jo hende flere enn meg «havner borti her»?
Sjøl må jeg innrømme at jeg mer enn gjerne kommer tilbake til Tauro.

Først litt om en tur langs havet – for i går bestemte jeg meg for å gå fra Tauro til Anfi del Mar – og ta det som treningsturen min i går.

Fra hotellet gikk jeg da ned til Taurostranda og over ved Amadores. Med unntak av litt «rot» ved starten av Taurostranda, er det fin vei hele veien.

Fra Amadores gikk jeg på den fine promenaden langs havet bort til Puerto Rico-stranda. Bortover der er det alltid mye folk på vei i begge retninger, og i Puerto Rico er det jo alltid folksomt.

Derfra gikk turen i retning «Nydalen», opp åsen til «Plaza de cuevo» og « grottekvinnen» (som viser seg å være norsk).

Derfra gikk jeg ned til Balito, rundt Anfi og ut på Maroa – Hjerteøya – som var målet for turen. Totalt brukte jeg 1,5 timer på de 8 km strekningen var. Fin tur!

Så må jeg dele noen bilder fra blomstringa og fjellturene. Jeg vet jeg har delt tilsvarende bilder før – men noen av oss blir aldri lei det som blomstrer og gror. Dessuten tok jeg noen nye bilder i dag, da jeg var på en kjempefin runde i fjella bak Tauro.

Det er sjarmerende når noe ser bare helt tørt ut – og så får det nydelige, gule blomster.

Også var det disse da – som jeg aldri har sett før jeg kom hit oppi fjella i Tauro. Men der vokste de til gjengjeld overalt!

Også var det alle de grønne buskene. Noen ganger når jeg har vært her, har alt vært brunt, og jeg har tenkt at «Nå er de døde og vil ikke bli grønne igjen». Men utrolig nok altså!

Så er det alle de fine stråene. De ser ut til å vokse i nærheten av det jeg vil kalle «bekkefar», men som det sjeldent er vann.

Så kom vi over disse blomstene her. Nydelige, ikke sant?

Jeg har som sagt aldri sett så mange forskjellige blomster når jeg har vært på tur i «fjellene» rundt ved Arguineguin og Mogan – som denne gang.

Og slik kunne jeg fortsatt – men stopper her. Da har jeg i alle fall fått delt mange av bildene jeg har på «kamerarullen» og som snart vil bli erstattet av nye bilder og nye opplevelser.

‎

Men først skal jeg nyte den siste hele dagen min som er i morgen. Da er planen å ta på meg treningstøy og ta første buss til Anfi for å ta «yndlingsrunda» mi i fjellene der – før resten av dagen tilbringes på ei solseng på Hjerteøya.

Heldig er jeg som kan ha det sånn.

I dag har jeg vært på Gran Canaria i fem uker og har bare 3-4 dager igjen før jeg reiser hjem. Det er ny rekord! I dag dro også min venninne Gro hjem, som har vært her i 6 dager.

Gro fikk være bare to dager på Anfi Beach før vi flyttet over til Anfi Emerald i Taurodalen. Jeg syns jo det var litt dumt, siden det var første gang hun var på Anfi, at vi kun skulle være på hovedanlegget i to dager – og jeg må innrømme at jeg prøvde å bytte, men det gikk ikke.

Sjøl har jeg kun bodd på Emerald to ganger – og med flere års mellomrom – og jeg var litt usikker på hvordan det kom til å bli. Det er nemlig veldig stille og rolig her, kun 119 leiligheter og sola kommer litt seint på formiddagen til både bassengene og de fleste leilighetene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hovedattraksjonen på Emerald er derimot den fine golfbanen med 18 hull, og den må jo være en helt topp for dem som spiller golf.

Ellers er det grei gangavstand ned til Taurostranda, ca 20 min (2,5 km) til Amadores-stranda – og gratis shuttlebuss bort til Anfi del Mar flere ganger om dagen og kvelden, hvis vi vil dit (12-13 min).

Men for oss som ikke spiller golf, er golfbanen som en nydelig park å se på. Også er det jo litt artig å studere disse golfspillerne, da – og prøve å finne ut hva de egentlig holder på med.

Men akkurat det siste må vi vel innrømme at vi ikke skjønte så mye av – men det var gøy å følge litt med. Det var også interessant å se på all den «preppinga» som golfbanemannskapene holdt på med hver eneste morgen. Her var ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Men Gro syns faktisk utsikten fra leiligheten her i Taurodalen var finere enn på Anfi Beach! Det er noe sjarmerende med disse fjellene – og for ikke å snakke om turområdene vi har i umiddelbar nærhet.

Dessuten er leiligheten relativt ny, har godt med boltreplass og ellers alle tenkelige fasiliteter.

Vi har også hatt noen veldig fine turer i løpet av disse seks dagene. Det er bare såå fint i fjellet nå! Den ene dagen må jeg forresten innrømme at turguiden var en smule på villspor – men med litt felles innsats kom vi tilbake på hovedsporet. Puhh….

Planen da Bjørn Lyng satte i gang med utbygging i Taurodalen og Emerald, var at Emerald skulle være første resortet av ialt tre her borte. De klargjorde også stranda for å bli en «Anfi-strand» med den fineste sanda fra Sahara.

Men så kom det en stor konflikt med kommunen og Kystdirektoratet om disposisjonsretten til strandområder – og alt arbeidet stoppet opp.

Nå ligger Taurostranda der – uten solsenger, badevakter eller andre fasiliteter – men i fullt bruk.

Det ligger også en restaurant der som fortsatt er åpen (og veldig populær for den er alltid full), men planen er å rive bygningene som ligger i strandsonen og gjøre ferdig Anfi-stranda. Men det blir «some day».
De to siste resortene ved siden av Emerald blir heller ikke bygget før stranda er ferdig.

Men nok om det.

Jeg må ta med enda et bilde fra de fine fjella.

Men svært hyggelig var det i hvert fall, å ha venninnebesøk – og tomt er det jo når man blir aleine – selv om det bare er for noen få dager.

Men jeg står han nok av.

Når jeg skriver dette, sitter jeg på en meksikansk  restaurant på Anfi del Mar – aleine – og har bestilt meg en fajitas. Jeg var ikke så sulten og gikk for noe lite – og billig.

Det er litt artig å sitte sånn aleine – og ingen «vet» at du er norsk (selv om jeg vil tippe at det er 70% norske her nå) – og det bables i vei på moderspråket ved nabobordet om både det ene og det andre. Det er umulig å ikke «sperre opp ørene» noen ganger over hva folk kan få seg til å sitte å slarve om.

Dem om det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det går faktisk an å leve på budsjett her – som hjemme – hvis man bare går inn for det. Det er da selvsagt  en fordel å ha kjøkken, da – selv om jeg ikke har laget sååå mye mat;)

Denne gang har jeg hatt som mål og ikke spise ute mer enn en gang pr dag – og har klart det sånn omtrent (inkl litt Take-away da resten av gjengen var her). -For det er blitt dyrere å leve her – ute som hjemme – akkurat som overalt ellers.

Jeg har ikke ligget på latsida disse fire ukene heller (det skulle tatt seg ut;) Jeg har gjerne stått opp ca 0730, lest avisene hjemme, sjekket nyheter i Canariavisen (som jeg skjønte etterhvert at det var lurt å ferieabonnere på), drukket to store kopper kaffe og spist en banan – og gått ut ca kl 09. Da har jeg enten gått og sprunget turer i fjellet (7-10 km) eller vært med på tabatatrening på anlegget (og svømt ca 500 m etterpå).

Så er det frokost – og innen jeg er klar for stranda (dvs Øya) er klokka kanskje blitt 12. Der koser jeg meg fram til ettermiddagen (men prøver å få svømt en del der også), før jeg tusler «hjem» på ettermiddagen.

Et godt liv!

Men i dag gleder jeg meg til å få besøk hjemmefra – av Gro. Gro og jeg har jobbet sammen i Mental Helse for 20 år siden. Der var hun kommunikasjonsleder og jeg var prosjektleder for Telefon for arbeidslivet. Det var mye moro i Mental Helse (ja, det var det faktisk) – og flere av oss som jobbet sammen den gangen, har holdt kontakten og blitt gode venner.

Så nå skal Gro og jeg campere sammen i en uke – og det innebærer at hun skal bli med på min neste – og siste – flytting. På lørdag skal jeg nemlig over på Anfi Emerald i Taurodalen, det nye anlegget i «Anfi-familien».

Det er kalima i dag også – altså dag 3. Værapp`n står på stedet hvil og varsler «usunn luft» – men har ikke blitt mørkere rød eller lilla….Det velger jeg å se positivt på.

I går var jeg litt i tvil om jeg skulle våge meg ut på tur, for det anbefales å ta det litt med ro mht fysisk aktivitet og kalima. Men jeg valgte å ta turen opp i fjella – men gikk hele runda i stedet for å løpe. Og det gikk helt fint.

Kontrastene var store, da – fra søndag formiddag og til mandag.

I dag hadde jeg håpet det var litt bedre, men det er det altså ikke foreløpig.
Jeg har likevel bestemt meg for å ha en «vanlig Anfi-dag» – hvilket vil si trening ute på morra’n (i dag ble det Tabata og svømming), frokost i leiligheten og solseng på Øya.

Jeg tror forresten heller ikke det er så mange hjemme som syns veldig synd på meg om jeg opplever litt kalima en dag eller fire.

– Og det har jeg stor forståelse for altså!

I går skjedde det litt her. Det ene var at det ut over dagen ble veldig disig. Når «disen» kommer og det begynner å bli dårlig sikt, er det ofte fare for at det er kalima – som er finkornet sand fra Sahara.
«Disen» ble bare verre og verre ut over ettermiddagen, og snart var det ingen tvil. Det var kalima – og det værfenomenet er meldt til å vare et par dager.

Kalima inntrer ganske ofte på Kanariøyene (jeg har lest alt fra «8-10 ganger pr år» til «20 ganger pr år»). Sanda som kommer kan inneholde bakterier, virus, insekter og annet og blir raskt regnet som helseskadelig. Ekstra plagsomt el skadelig kan det være for små barn, eldre og dem med pust-problemer fra før.

Det ble såpass dårlig sikt i går ettermiddag at jeg valgte å lukke verandadørene og holde meg innendørs. Ikke fordi jeg er spesielt plaget når det er kalima, men fordi jeg ikke gadd å risikere noe. Da fikk jeg sett på hele fire episoder med «Hver gang vi møtes» – og det var jo kjekt;)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mannen og jeg opplevde forresten å ble «sandfaste» her i februar 2019, tror jeg det var. Da skulle vi hjem etter to ukers vinterferie, hadde sjekket inn på flyplassen i Las Palmas, levert bagasje og var klare for ombordstigning, da vi fikk beskjed om at flyet – og ingen fly – kom til å gå pga sand. Vi ble bedt om å finne oss et hotell – men bagasjen måtte bli igjen.
Det endte med tre dager ekstra før flyene fikk klare nok sikt til å fly igjen og vi fikk beskjed om å komme på flyplassen. Veldig spesielt å være her da. Alt var kaotisk.

Det skjedde også noe annet her i går. På formiddagen kunne vi høre og se et helikopter sveive lenge rundt og over åsene like bak Anfi. Til slutt kunne jeg se at det ble liksom værende over «Korset-åsen» og at de senket ned ei båre. Ikke så lenge etterpå fløy det videre i retning Las Palmas.
Jeg tenkte at noen hadde falt å skadet seg i den ganske bratte opp- eller nedstigningen fra Korset. Men så kunne jeg lese dette i Canariposten.

Det var altså ei norsk dame som faktisk hadde dødd der oppe – men ikke pga fall eller skade, men hjertesvikt.

Fryktelig trist – og må ha vært et sjokk for alle rundt. På søndagene er det spesielt mange som tar turen opp til Korset (jeg var selv der i går), og det var mange som stod på åsryggen da helikopteret holdt på.

Men for meg var det også en kjempehyggelig dag i går fordi jeg traff to av «mine» lærere fra Åfoss skole. De er her på ferie i en uke og vi hadde avtalt å spise lunsj sammen. De er to sportye damer som hadde gått over fjellet – og litt til – fra Puerto Rico, over «Norskeplassen», ut åsryggen ved Korset og ned hit til Anfi. De kom forresten også opp i redningsaksjonen ved Korset.

Det ble definitivt en hyggelig ettermiddag – før de vandret tilbake til Puerto Rico.

Idag er jeg spent på calimaen, for foreløpig ser det ganske grått og tett ut. For meg som er her så lenge tåler jeg en dag eller tre med både gråvær og regn – men «calima-gråvær» liker jeg ikke.