Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe særlig utav det – og i hvert fall ikke Mannen – men så har jeg en herlig Mellomsøster som alltid vet å benytte anledningen.
Vi giftet oss faktisk på Telemarkssendinga 17.des 1982
Så da jeg ante fred og ingen fare i formiddag, kom jeg hjem til et Facebook-innlegg med brudebildet av oss fra 17.des 1982, der vi begge var tagget. Javel? Da er det jo bare å skru på den sosiale kanalen og ta inn alle de hyggelige hilsningene. For dem er det blitt mange av i ettermiddag. Takk!!
Jeg trodde heller ikke ungene våre husket på brylllupsdagen vår – og i hvert fall ikke når eller/og antallet år. Men det gjorde de gitt! Sønnen kom innom i formiddag med 40 røde, langstilkete roser og en flaske champagne til oss. Fra begge ungene og samboerne. Stas!
I morgen har vi invitert til julelunsj på Farris Bad – og i kveld er det søskentreff med den årlige pinnekjøttmiddagen på Heistad – så ingen skal si at vi ikke feirer dagen;)
Så selv om vi kan skryte av at det er 40 år siden ( men ikke fullt 40 gjennomførte;) – er det i hvert fall en ting som er sikkert, og det er at det ikke blir 40 år til;)
På Zanzibar for 2-3 uker siden. En herlig ferie for minneboka!
Som jeg skrev forrige gang, har det vært kaldt de siste par ukene. Og kulda fortsetter – selv om det spås at det skal bli noen varmegrader neste uke.
Det har vært kaldt i Porsgrunn – – 14 grader!
I dag har det forresten kommet litt påfyll av snø, og det var reine idyllen å gå opp Crøgerlia i kveldinga for å gå på konsert.
Vi var nemlig på konsert i kveld, i Østsida kirke i Porsgrunn – på «Julenatt» med Emil Solli-Tangen, Jørn Hoel og Wenche Myhre – men Frøydis Grorud må også definitivt nevnes. Hun er fantastisk god på bla saksofon – som er et instrument jeg bare digger.
Emil, Wenche og Jørn
Kirken var stappfull – og konserten var veldig bra sammensatt og ga skikkelig bra julestemning. Syns jeg. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til Wenche Myhre – men hun syns jeg sang veldig bra, faktisk – til tross for både sykdom og alder. Men sånn er det vel å være gjennomført profesjonell. Og selvsagt var jeg nevø Emil kjempegod i kveld – særlig da han sang «Når himmelen faller ned» sammen med Frøydis på saksofon.
Dama holder seg utrolig godt – på alle måter.
Ellers går dagene akkurat som de pleier – med trening på morningen, litt juleforberedelser, litt barnebarn – og en del sosialt og litt møtevirksomhet på kveldene.
Ned Crøgerlia etter konsert. Det snør.
Det er om å gjøre å pleie det sosiale og familien i de ukene jeg er hjemme, tenker nå jeg. Det tror jeg er en god investering.
Het er feks Padelgjengen fra tidligere i uka. Gøy!
Barnebarna lever nå sitt eget liv i denne førjuls- og juletida – og sånn er det bare. Vi besteforeldre kommer litt i «annen rekke», og sånn må det vel bare være. Vi får være glad så lenge vi får være sammen med dem – og de vil være sammen med oss.
Det var faktisk noe av det jeg gledet meg mest til når jeg skulle slutte å jobbe, nemlig det å kunne ha fri midt på dagen i vintermånedene mens det fortsatt var muligheter til både dagslys og sol. Jeg syns det var skikkelig deprimerende i de månedene der man både dro på jobb og kom hjem igjen i mørket.
En nydelig 14.des i Porsgrunn
Etter at vi kom hjem fra Zanzibar for snart to uker siden, har det vært mange dager med solskinn.
Porselensfabrikken og Porselen brygge, der vi bor.
Da er det om å gjøre å ta seg en tur ut – men man må kle seg godt, for det har vært skikkelig kaldt. I går fikk vi også litt påfyll av snø – men tydeligvis ikke mye på vår kant av landet sammenliknet med andre steder.
Men ikke for det; snø er riktignok pent å se på, men jeg klarer meg godt uten.
Forøvrig går det med stormskritt mot jul – og avslutningsvis på den lille bloggen min i dag legger jeg ved et bilde av en nydelig hvit amaryllis som har holdt ut hos meg siden starten på november. Til tross for at den tilbrakte mer enn to uker aleine nede i garasjeboden da vi var på ferie, så har den både overlevd og blitt veldig fin.
Mens Mannen prøvde å tine frossent vann i doskåla på hytta, gikk jeg meg en liten tur i retning Prisgrunn. Fint, der også.
Det var artig å se hvordan isen hadde begynt å legge seg – og krakkelert (heter det det?) – og laget fine mønstre.
Stranda lå der – hard og litt frossen – og med mange fine skatter på.
Ja, det hele tatt en nydelig vinterdag.
På vei hjem var vi innom «skrenten». Der var det den yngste mormorungen sin tur til å bli syk – og siden mamma’n gjerne ville ha seg en liten løpetur i kulda, passet det greit å avløse henne litt.
Nå er det akkurat tre måneder siden jeg farget etterveksten av grått hår. Det er rekord!
Forrige gang heiv jeg inn håndkleet etter at begge ungene mine var samstemte på at grå måtte jeg ikke bli. Da kom jeg til å se sååå gammel ut. Dessuten var det navnefest for minstemann, og jeg følte at jeg så helt forferdelig ut på håret.
Bildet er tatt i dag torsdag 8.desember.
Men nå syns jeg ikke jeg ser like fæl ut som sist. Jeg fikk dessuten noen gode tips da jeg skrev i bloggen min om temaet. Jeg dro da på Normal og kjøpte de produktene jeg fikk tips om – og tror de gjør at jeg ser litt bedre ut. Kanskje;) Jeg må også innrømme at jeg syns det er litt spennende å se hva slags gråfarge som kommer fram. Foreløpig ser det ut til å bli en blanding av lyst og mørkt – og det kan jo bli fint, eller??
Jeg vet likevel at det blir litt ekstra utfordrende nå før jul, når vi skal i et par juleselskaper og ellers være mye «ute blant folk». Men foreløpig går jeg løs på måned fire ned godt mot.
På Zanzibar la jeg vekk alt av hatter. Etter å ha brukt hatter i sola i mange år, føltes det helt nydelig å gå uten.
Ellers denne uka har vi vært sammen med barnebarna en god del. Den eldste mormorungen ble dessuten syk i går, og med en pappa ute i Nordsjøen på jobb og en mamma som helst skulle delta på fagdag på jobben sin, var det fint å være hjemme og kunne stille opp.
Hun her tok vi med hjem i går. Da ble det pepperkakebaking.
I helga har vi fått sett mye til mormorungene, og i dag har vi endelig fått vært litt med farmorungen. Da er alt på stell.
Dagene mot jul går fort, og kalenderen fylles opp. – Heldigvis, sier nå jeg. Jeg liker meg best når det «svinger litt», og når ikke det gjør det, tror jeg at jeg er flink til å finne på noe.
Jeg syns det er hyggelig med julelys og litt pynting til jul – og elsker å gå tur i mørket (og det er det jo nok av;) og se alle juledekorasjonene og -lysene som folk har satt opp på og rundt husa sine. Artig, syns jeg!
Mormorungene må alltid klatre opp på disse rådyra i parken.
Men så mange andre juleforberedelser gjør jeg ikke selv. Både husvask og hjemmelaga leverpostei og sildesalat får andre ha i fred. Før bakte jeg mange slag kaker – og minst sju – men de siste årene har jeg heller ikke bakt noe særlig. Men da mormorungene var her i helga, satte jeg faktisk en havreflarndeig som vi stekte. De ble veldig gode – når jeg etter hvert husket at de måtte stekes tilstrekkelig lenge for å få løsnet dem fra bakeplata.
Ser kanskje ikke så lekre ut, men gode, ble de!
Får se om det blir en posjon chocolate-chip cookies også. De kan jeg like… Og dessuten har jeg funnet en oppskrift med litt surdeig i!
Det var fint på brygga hjemme i ettermiddag – mandag.
Eventyret på Zanzibar er over, og vi er vel hjemme. Hjemreisa gikk helt supert. Først halvannen times tid i bil over øya og til flyplassen, deretter fly til Addis Ababa, så den flotte businessloungen der i tre timer før avreise derfra rundt midnatt. Så fly gjennom natten til Oslo, med et lite stopp i Stockholm. Landet kl 0730 i Oslo, som var litt før tida. Bagasjen kom som den skulle – og toget til Porsgrunn var i rute.
Deilig med nykokt kaffe – og clementinfatet er selvsagt fylt opp;)
Vi var dermed hjemme tidlig formiddag – og det var både deilig og litt uvant. Men da fikk vi både pakket ut, vasket et par runder med klær, jeg fikk gått en lang tur – og vi fikk vært ute hos mormorungene på kveldstid.
Vi kom hjem til sol i går – men det var kaldt – 2-3 grader…
Så når jeg får vært hos farmorungen også, er alt på stell.
Surdeigen er tatt ut av kjøleskapet og matet, men må nok mates en runde til før den kan brukes.
Surdeigen er i ferd med å boble seg.
Derfor tydde jeg til en rundstykkenlanding jeg har kjøpt noen ganger for å ha på «varastyr». Den kan i likhet med surdeigsbrødene, settes kvelden før og stekes på morningen.
Kjekk blanding å ha på lur.
Til tross for den roligste og beste flyturen gjennom natten man kan tenke seg, blir det likevel ikke så mange timer med søvn. Det ble derfor tidlig kveld i går, sovna som en stein – men våkna litt tidlig i dag. (Mannen derimot, var sjeleglad for endelig å kunne se litt fotball på tv, så han kommer jeg vel ikke til å se noe særlig til på kveldene de neste ukene). Da var det deilig å kunne sette på kaffe`n, steke rundstykkene (som ikke skal trilles, men bare settes med to skjeer på stekeplata), sette på NRK Telemark – og bare ta det helt med ro.
De blir ikke så pene / men gode;)
Det er julestemning på alle kanter, og vi fikk heldigvis satt ut både et lite juletre og noen stjerner før vi dro. Kanskje setter vi på resten av julegirlanderne (heter det det?) i løpet av dagen. Det er nemlig det «alle» har rundt her. Men det er fint, da!
Så nå er det bare å hente fram litt julestemning – og kanskje sette av litt tid til å tenke over alt vi kan være takknemlige for?
Jeg har fått svømt blant de nydeligste «gullfisker», koraller og sjøstjerner, jeg har nytt varme novemberkvelder i de tynneste kjolene, jeg har hatt lange svømmeturer i det varmeste havet, jeg har gått i land på de hviteste sandbankene, jeg har spist de nydeligste, tropiske fruktene – og møtt de vennligste menneskene man kan tenke seg.
Alt dette og mere til har jeg fått oppleve i løpet av 13 dager på Zanzibar.
Men nok en gang er jeg blitt minnet om de harde realiteter som handler om at vi som bor i Norge, har blitt født med gullkortet. Og at vi definitivt er i mindretall.
Et flertall av verdens befolkning er ikke i nærheten av å ha det som oss. Ved av og til å ta turen ut til helt andre strøk og se hvordan folk har det, burde alle nordmenn gjøre en gang i blant. Kanskje det kan få oss til å bli mere fornøyde med sånn som vi har det i Norge? Fornøyd med velferdsordninger og strømstøtte og massevis av andre ting vi tar for gitt?
Jeg skal overhodet ikke lage noe «glorie» rundt meg selv. Vi har tross alt bodd på et bra hotell, spist nydelig nat og ellers hatt alt vi trenger.
Men vi har fått reist litt og sett litt av alt det andre. Sett hvordan folk bor, sett ungene komme ut fra de mørke leirhusene, sett barn og voksne gå rundt barbeint i søla når det har regnet, sett voksne menn og kvinner sitte tiltaksløse på trammen, sett åpne lasteplan langs veien fylt med barn og voksne, sett butikkene der de selger det vi ville kallfor farlig avfall, sett all søpla som flyter. Det gjør noe med meg.
Men jeg har også fått en av mine drømmer oppfyllt når vi har reist hit. Det er viktig med drømmer, tenker jeg – men like viktig er det å forsøke å oppfylle dem – særlig når man er langt over halvveis i livet. Dessuten er det bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort .
Livet er dessuten skjørt og uforutsigbart – og akkurat det fikk jeg en vekker på i går, da jeg leste at fine Vivi fra Langesund var blitt funnet død i Steinvika – 67 år gammel og ganske nylig pensjonist. Så trist! Sånne hendelser setter ting i perspektiv. Det er viktig å leve mens man gjør det.
Dette var min siste blogg fra Zanzibar, for i ettermiddag blir vi henta på hotellet (forhåpentligvis;) for å rekke flyet vårt til Addis kl 17 (kl 15 norsk tid).
Fra Addis flyr vi direkte til Oslo, hvor vi skal lande i morgen tidlig.
Ved starten av oppholdet på Zanzibar, må jeg innrømme at jeg var litt skeptisk. Det opplevdes fryktelig varmt og klamt da vi landet på flyplassen og måtte vente en ekstra halvtime på transporten utenfor. -Og for ikke å snakke om kjøreturen tvers over øya – på de dårligste veiene man kan tenke seg og det mest fattigsligste landsbyene jeg har sett på lenge. Jeg må ha vært litt sliten etter den lange reisa…
Båtføreren vår da vi leide en tur fra stranda her vi bor
Men for en øy og for et folk! Og så mye jeg har lært som jeg ikke visste noe om!
Guiden vi hadde på dagsturen med båt fra sørspissen av øya. Så hyggelig!
Feks har jeg lurt på hvordan de egentlig bygger husene sine rundt her – av stein og leire, ja – men hvor får de steinene de trenger fra? Fra revene i havet? Det er nemlig ikke noe fjell eller stein å se i landskapet rundt her? Men det tror jeg at jeg har funnet ut nå.
Jeg kom nemlig over et hus der byggemåten var helt tydelig – små stein og leire. Samtidig har jeg sett en mann hogge i stykker et stort stykke rev som var kommet inn på stranda – og en annen mann komme inn med båt og lesset av mange steiner fra revet som han la oppi en sekk og bar med seg. Så her leverer havet både mat og tak over hodet (i hvert fall vegger).
Her ses byggemåten helt tydelig – stein, reisverk og leire.
Så har vi blitt godt kjent med masaiene og de andre lokale som selger båtturer og annet rundt her. Som nordmenn flest (og eneste i mils omkrets, tror jeg) var vi skeptiske til «masete strandselgere». Vi er vant til å unngå dem og gå lange omveier for å slippe å snakke med den.
Han kule her selger båt- og mopedturer på stranda
Men så oppdaget vi at italienerne var på «klem og hils» med dem -og tydeligvis kjente hverandre fra tidligere år. Og mange som ble med masaiene bort til «butikken». Kanskje vi måtte prøve?
Kjolene damene selger på stranda er kjempefine! Jeg har kjøpt et par.,,
Det gjorde vi i går, og det var en artig opplevelse. De har altså et «kvartal», hvor de har små utsalgssteder – hvor de selger akkurat det samme alle sammen: Kjøleskapsmagneter, armbånd, nøkkelringer, tresjiiraffer- og elefanter.
Armbåndene er faktisk veldig fine;)
Masaigutten kunne forresten fortelle (på spørsmål fra oss) at han var her noen måneder nå, men snart skulle han hjem til fastlandet og «Mama-masai». Der skulle han jobbe i maisåkrene. Han var 25 år og hadde «just small school».
Her har han brettet opp presenningen rundt butikken sin og viser oss utvalget.
Det som også er litt gøy er at jeg oppdaget at det også er disse guttene som tar av seg masai-tøyet og spiller fotball!
Nå er det shorts og t-skjorte som gjelder;) Altså helt vanlige gutter.
Og i kveld skal masaiene opptre i det de kaller for «utendørsteateret» her på Dongwe Club. Det gleder vi oss til – og blir en fin avslutning på oppholdet vårt, tenker jeg. For i morgen ettermiddag starter vi på hjemreisa…
Det som gjør skattejakten ekstra spennende her, er tidevannet. Det er over 4 meters forskjell på flo og fjære, og siden begge deler inntrer hver dag, er det kjempespennende å se hva tidevannet bringer med seg.
Jeg holdt forresten på å få med meg en nydelig, rød sjøstjerne i går da vi var på båttur. Den fant jeg inne på sandbanken vi var på, på land. Dagen før hadde vi vært på båttur med utgangspunkt i stranda vår, og da hadde jeg lært at sjøstjerner som man tok opp fra bunnen, måtte ut i havet igjen etter to minutter, hvis ikke ville den dø. Derfor trodde jeg at jeg kunne ta med meg denne som måtte ha ligget mye lengre enn to minutter på land.
Men da mannskapet på båten vår fikk se at jeg hadde en sjøstjerne, måtte jeg hive den uti vannet igjen. De mente at den levde, så da måtte jeg jo høre på det…
En sånn rød sjøstjerne fant jeg – og ble hoppende glad. Men den gang ei;)
Tidevannet et jo selvsagt også en utfordring her – spesielt med tanke på alle båtene som ligger fortøyd ved stranda. Men det ser de ut til å løse lett – for alle har god kontroll på tidevannet og dets muligheter, Når det er ute et også tida for å sanke skjell som kan spises.
Disse er i bruk til vanlig – men ikke akkurat nå;)
Ellers er det litt rart å se snapper hjemmefra denne helga, med julegrantenninger og adventslys. Sånne skikker finnes ikke i Dongwe, så akkurat nå føles hjemme veldig langt unna.
Men inntil videre – og i et par dager til, skal solen og de varme dagene og kveldene nytes til det fulle.
Kveldssola lyser på brygga. Der et den til den nesten går ned – ca kl 1820. Samme tid hver dag.Ei som koser seg og som ikke lengter så veldig hjem til advent;)
