frifrajobbrestenavlivet

Vi har begge lyst til å se mere av Kroatia. Her er det både mye historie, en eksepsjonell  nydelig kystlinje, fine nasjonalparker og mere til. Men i sommersesongen kan det være veldig mye kø rundt omkring på de mest populære stedene, så det å kunne reise litt rundt utenom sesongen, er ganske fint. Syns vi.

I fjor høst tok vi en tur sørover, med ferje fra Brac over til Makarska og så videre til Dubrovnik. Vi la inn to overnattinger på den turen, og det var akkurat passe. Denne gang ville vi kjøre litt nordover, og valgte Sibenik som mål. Byen er ganske stor – ca 50.000 innbyggere, ligger ved havet – og har både en gammel, historisk del – og en ny del. Like i nærheten ligger den populære nasjonalparken Krka.

Så vi pakket ryggsekkene våre med minst mulig for to dager – og tok på det «tunge» motorsykkeltøyet og -støvler. Som jeg har skrevet om før, så har vi en Honda Transalp stående her i Supetar – eller «kamelen» som Sønnen kaller den. Den bruker vi av og til når vi er her, men om sommeren er det bare altfor varmt med sånt motorsykkeltøy – og det er jo dumt, siden jeg vet at det må til pga egen sikkerhet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sibenik ligger bare 8 mil på motorveien fra Split, men siden vi valgte kystveien, ble det nok dobbelt så langt – minst. I tillegg surra vi litt for å komme ut av Split. Mannen hadde nemlig bestemt seg for at det fantes en vei også langs havet ut fra bykjerna i Split, så han måtte prøve alle mulige fæle veier ned mot vannet – som alle var blindveier og i tillegg endte inne på slitne industriområder. Men da vi til slutt fant tilbake på hovedveien, gikk det greit.
 

Vi kjørte først forbi Trogir og videre nordover – og innom Rogoznica for å spise lunsj. Da hadde vi bare en times tid igjen til Sibenik. I Rogoznica er det noen Porsgrunnsfolk som har hus eller leilighet, og vi holdt på å kjøpe leilighet der, vi og. Megleren vår tok oss nemlig dit i 2015 og viste oss to ledige leiligheter. Men da vi kom til Supetar den gangen, ble vi aldri i tvil om at det var dit vi ville.

Vi kom til Sibenik i går ettermiddag, fikk parkert sykkelen i et smug og fant hotellet ganske greit. Vi hadde valgt et gammelt, ærverdig hotell med kun ca 15 rom midt inne i gamlebyen. «Heritage Life Hotel» heter det. Godt valg!

I går hadde jeg bursdag – og siden været var helt nydelig og jeg fikk bestemme, ble det meste av ettermiddagen tilbrakt i sola, nede i havna, på diverse serveringssteder langs kaiene. Det var superkoselig.

Middagen spiste vi også nede i havna, på restauranten til hotellet Armerun. Det var også en flott opplevelse.

Men som vanlig ble det tidlig kvelden – og tidlig opp til en nydelig frokost. 

I dag har vi tenkt oss til Krka nasjonalpark – men først en gåtur opp på St Michael-fortet, som ligger like bak her. Der skal det være fin utsikt ut over området.

Sånn føles det å komme hit. Det er ikke mer enn en måned siden jeg var her sist, men det føles på en måte som å komme «hjem» når jeg går ned trappa fra flyet og kjenner luktene av rosmarin og den gode varmen. Dvs det var ikke sååå varmt i går, men 17 grader var i hvert fall varmere enn hjemme.

I går startet turen med en togtur hjemmefra Porsgrunn (vi kan gå til togstasjon) og til Torp. Der skulle Ryanairflyet lette kl 0945 for å ta oss til Zagreb og videre med Croatian airline til Split. Dette kan bli en ny alternativ rute t/r Split, hvis alt klaffer – noe det nesten gjorde i går. Utfordringen er hvis det blir forsinkelser. Da har ikke Ryanair noe ansvar for videre flight, siden turene er booket uavhengig av hverandre.
 

Vi var tidlig ute siden det var palmelørdag – og mye folk på Torp. Men raskt fikk vi beskjed om at Ryanair var forsinket med en time. Det kunne bety trøbbel videre fra Zagreb, men heldigvis gikk det greit.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I Split stod flybussen klar og vi kunne snart gå om bord i båten ut til Brac. Ferjeturen tar 55 minutter, og hvis det ikke regner eller av en eller annen grunn skulle være bikkjekaldt, sørger jeg alltid for å sitte ute på dekk. Det var usedvanlig mange folk med ferja i går. Seinere på kvelden hørte vi at det kunne skyldes en stor fotballturnering for smågutter som foregår her i Supetar denne helga. 

Det andre som foregår her denne helga er faktisk en europeisk kokkekonkurranse. Det fortalte de som jobbet på hotel Osam til oss, da vi dro dit for å spise middag i går kveld.

Konkurransen foregår på hotel Kaktus som igjen er en del av det store resortet Sveptrevs. Vi tok en tur bort dit etter lunsj i havna i dag. Kult!

Forøvrig er det en økning i antall turister her nå. Det merkes overalt. Restauranter åpner for sesongen – og det er mye folk ved bordene. Gøy!

Dagen startet som vanlig med en god tur i heiene bak her. Det er noe av det beste jeg kan tenke meg. Jeg tok på meg lang bukse og en tynn jakke, men ganske snart måtte jakka av – og den lange buksa ble i varmeste laget. Men det var i områder der sola tok – og ikke vinden. 
 

Resten av dagen i dag – som var solrik og hadde en grunntemp på kun 15 grader – ble nytt i sola og i le for vinden. Deilig!

Det er bare å glede seg til resten!

Jeg begynte jo å skrive på denne bloggen i januar i fjor, like etter at jeg hadde sluttet å jobbe (første gang;) Etter det har jeg skrevet litt om løst og fast flere ganger i uka, men nå har det vært stille fra meg i fire uker, faktisk. 

Jeg har liksom ikke «orket» å skrive noe som handler om meg og mine hverdagslige ting.

Hvorfor? Jo, det handler vel om at jeg (som de fleste andre) blir preget av den forferdelige krigen som foregår i Ukraina. Da blir det liksom veldig «smått» å skrive om mitt hverdagsliv eller mitt syn på dette og hint. 
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når du har fri fra jobb, blir det til at man følger nyhetssendinger flere ganger om dagen (for ikke å si hele). Innimellom har jeg blitt ganske deprimert – og kjent på dårlig samvittighet ift om ikke jeg burde bidra? Jeg har tenkt på de fine kollegene mine i skolen, som først har baksa med en pandemisituasjon for så å gå rett over i mottaksforberedelser for å kunne ta i mot ukrainske barn vi ikke vet om kommer til å bli her kort eller lang tid. Jeg har tenkt på alle som er engasjert i frivillig arbeid. Det er foreløpig ikke jeg.

Men så leste jeg en artikkel i TA som handlet om å ta hverdagslivet tilbake – tillate seg å sette pris på de små ting, tillate seg å sette pris på det livet vi tross alt har. Det hjelper jo lite å miste livsmotet og trua på framtida.

Så da bestemte jeg meg for å skrive igjen – om mine hverdagslige ting.

Så hva har jeg drevet med i de fire siste ukene? Jo, det er ganske mye. De første bildene på bloggen er fra denne uka, da vi var fire dager på Beitostølen. Mannen har jobbet i Hydro og da har han kunnet opprettholde medlemskap i en hytteforening som gir mulighet til å leie hytter og ferieleiligheter både til fjells og til sjøs – og til og med i Spania.

Det er ikke så ofte vi har benyttet disse hyttene, men denne gang tok vi altså en tur til Beitostølen – selv om det er langt å kjøre (den korteste veien er vel 32 mil). Jeg kan vel egentlig klare meg uten å være til fjells, men vet å nyte det når været og føret er bra. Den første dagen (mandag) var det snø, grått og kaldt – og det var bare treningsiveren min som gjorde at jeg gadd å gå en tur på ski på dårlige, glatte løyper og lite snø.

På tirsdag derimot, var det strålende sol – men vind og 5-6 kuldegrader. På nyoppkjørte løyper gikk det bedre, og vi gikk ei runde på 10 km. Det gjorde vi også onsdag, når været var enda bedre, for da hadde vinden løyet og det var kun 0 grader. Da koste jeg meg – selv om løypene var litt glatte.

Men jeg misunner ikke dem som kommer til Beitostølen i påska, for da er er det neppe noe særlig skiføre. Det var svært lite snø, og enkelte steder var det smeltet og fryst til is i løypa. Det blir nok ikke bedre med plussgrader, som det ser ut til å bli i påska.

Men jeg – som egentlig ikke er avhengig av å gå på ski – er fornøyd med tre gode skiturer og en fjelltur denne vinteren også. Og After-ski er jo heller ikke å forakte – selv om det var glissent med andre gjester her akkurat nå.

Hva annet har jeg gjort i disse fire ukene? Jo, vi har brukt mye tid ute på hytta, der vi har pusset opp to soverom – ett ganske grundig og ett litt mindre grundig. Etter at vi ble «aleine igjen» på hytta på Bamblekysten, må vi tenke litt nytt og gjøre hytta litt «vår».
 

 Vi har også supplert utemøblene på terrassen – ved at vi byttet ut vårt gamle hjemme «på brygga» og tok det ut på hytta. Det ble i grunnen fint! Der har vi aldri hatt noen «lounge» før.

Så har vi vært mye sammen med mormorungene. Det har vært stas – og mest moro, men også krevende innimellom. Særlig treåringen er inne i en periode der hun skal bestemme og gjøre alt sjøl – og det er litt sånn «ja til nei» og «nei til ja». 

Men de er herlige, da – og jeg kjenner at når jeg bare har vært borte fra dem i fire dager – som nå – savner jeg dem. Sånn er det blitt. 

Jeg syns det er fint å ha tid helt for meg selv. Innimellom. Det er jeg vant til å ha – og særlig nå, det siste året, når verken jeg eller Mannen har vært på jobb, har det vært nødvendig å opprettholde litt egentid. 

Nå har jeg vært hele 8 dager aleine i leiligheten vår i Supetar. Noen lurer på hvordan jeg får tida til å gå – men det er sjeldent noe problem. Det er de små tingene som til sammen utgjør dagen – og på slutten av dagen er jeg alltid enig med meg selv om at det har vært en fin dag.

Særlig Mannen syns det er litt rart at jeg ikke kjeder meg aleine. «Det hadde jeg gjort», sier han – og mener vel at det burde jeg også gjøre. «I hvert fall en hel uke», kan han føye til da. Men det går altså helt fint.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har jo skrevet litt før om hva jeg «driver med» – og det er vel strengt tatt ikke så mye – men bare det å leve litt langsomt og ha god tid er en god følelse. Feks syns jeg det er helt nydelig å sitte på en kafe nedi havna – gjerne med et glass vin – og bare se på folkene som går forbi. Jeg syns det er spennende hver gang Jadro`n kommer inn fra Split med en ny ladning gjester (eller helst fastboende nå, da) – og samtidig se på dem som har kurs for båten og fastlandet. Hvor skal de hen tro? Skal de til «utlandet», de som triller forbi med en koffert? Neppe….. Svært få kroatere reiser ut av landet – i hvert fall på ferie.

I går da jeg var på vei hjem fra havna, gikk jeg bort på ferjekontoret for å kjøpe billett inn til Split til i dag. Jeg kan kjøpe den på nett, men jeg liker å ta turen bortom ferjekontoret. Der borte ligger det et par slitne kafeer jeg aldri har vært inne på – men da jeg så dette skiltet som en av dem hadde satt uti gata, måtte jeg bare ta bilde. 
Alle er vi opptatt av det samme: «Stop the war».

I dag hadde jeg svært god tid i Split før jeg skulle på flyet til Zagreb (og så Sandefjord) kl 1250. Som jeg har skrevet før, går det færre ferjer til og fra Split i vintersesongen – så av og til må vi påregne litt ventetid. Jeg var derfor i Split før kl 09.

 Men jeg er veldig glad i Split og nyter å gå rundt der og se på livet. I dag gikk jeg først rundt Riva`n og gamlebyen – og deretter rundt ved parken i utkanten. Der foregår det mye gjennom sesongen, men nå var det stille der. Før har jeg hatt inntrykk av at den parken er litt sliten, men ikke i dag.

Så gikk jeg bortover mot havna igjen, og det jeg kaller den «kommunale stranda» som ligger like ved sentrum, havna og togstasjonen. Der var det bare nydelig.

Det var lenge mellom flybussene i dag – men jeg kjøpte meg en billett med en annen buss som skulle stoppe i Trogir (som skulle til Zadar). Egentlig hadde bussjåføren lovet å sette meg av i gangavstand fra flyplassen, men jeg tror han glemte det og tok meg med til Trogir. 
 

Men i Trogir stod buss via flyplassen og tilbake til Split klar. Flyplassen ligger bare 5 km fra Trogir, så da var null problem. Og til sammen kostet bussene meg 40 kuna (ca 55 Nkr).
 

Fortsatt hadde jeg god tid – og valgte å gå ned til det jeg kaller «flyplass-stranda». Den ligger 10 min gangavstand (700 m) fra avgangshallen på flyplassen. Genialt, spør du meg – dersom du før en time eller to ekstra før du har fly. Jeg oppdaget den ved en tilfeldighet for et par år siden.

Det går ikke direkte fly fra Oslo til Split i vinterhalvåret. Da må man fly litt «via-via», men som regel holder det med en mellomlanding. I dag skal jeg prøve den nye ruta som Ryanair har satt opp mellom Torp og Zagreb. Jeg er personlig ikke særlig glad i Ryanair, men det var veldig fristende å prøve. Det er tross alt deilig å kunne lande på Torp – og 2,5 timer i et Ryanair-fly skal jeg vel holde ut.

Og snart er det påske:)

Jeg kom hit ned tirsdag ettermiddag. Det går ikke direktefly til Split i vintersesongen, så det ble ei lita runde fra Oslo via København og Zagreb før jeg landa i Split. Der stod flybussen relativt klar for avgang til havna (den går litt sånn når det er passelig med passasjerer om bord) – og jeg rakk 1630-ferja ut til Brac. Det var tidligere enn jeg hadde turt å håpe på.

Sola går ned ca 1745 her nå, så det begynte å bli kjølig innen jeg kom opp i leiligheten. Der var det bare å få skrudd på varmen (det var 11 grader inne da jeg kom). Heldigvis varmes den opp ganske raskt.

Det er rolige dager her på øya. Det er få turister og fortsatt mye som er stengt. Men nede i havna der jeg trives best, er det fire spiserestauranter og to kaffebarer som er åpne. Det holder. I tillegg er det flere bakerier, blomsterbutikk, grønnsaksutsalg, slakter – og tre gedigne matbutikker som holder åpent hele året. Tror flesteparten av de som bor fast på Brac (ca 13.000) handler her i Supetar. Her kommer dessuten de fleste i land fra fastlandet, siden bilferja har anløpssted her.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sist jeg var her var tidlig i januar. Da var det faktisk varmere enn det er nå. Nå har den kalde «Bora-vinden» vært innom øya – og i følge de som bor her skal den komme tre ganger i løpet av mars, før det blir skikkelig vår. 
 

«Bora» kommer fra figuren «Boreas» fra gresk mytolologi – og betyr «Nordavinden». Men til tross for litt sur vind har det likevel opplevdes som deilig i le – og sola har skint fra klar blå himmel. Makstemp på dagen har nok ikke vært høyere enn 13-14 grader – og ned til 4-5 på nattestid. Men det har altså gått helt fint å sitte uten jakke på uterestaurant å spise lunsj disse tre dagene jeg har vært her. 

Som vanlig er jeg på noen gode turer på formiddagen – og det er nok av turstier og veier og velge i mellom. Vanligvis pleier å jeg å gå ut ganske tidlig, men på denne årstida er det lurt å vente til 10-11-tida, til tempen er blitt grei. Da holder det med tynn treningsbukse og fleece-topp. Når jeg er tilbake, er det bare å dusje og gå ned i havna for å ta litt lunsj. 
 

Der har jeg gjerne med meg boka mi – som jeg gjerne kan bli sittende med en time eller to. Jeg lånte «Det som forsvinner» på biblioteket før jeg dro – og den er bare så bra! Leste i omtalen at det hadde vært Obama sin favorittbok i 2020, og skjønner jeg! 

Det er noe med nyhetene om dagen, som gjør at vi vel alle tilbringer mer tid foran dem enn vi vanligvis gjør. Skal jeg være helt ærlig ble jeg litt bekymret da jeg hørte at Russland hadde tatt kontroll over kjernekraftverket.. Støre sier Norge har god beredskap dersom event nedfall skulle komme vår vei. Men hvor godt forberedt er Kroatia? Det aner jeg ikke…. Akkurat det tenkte jeg litt på. Men da må jeg også forte meg å si at mine bekymringer om eget velbefinnende selvsagt ikke kan måles seg med noe av det den ukrainske befolkningen utsettes for. Lurer forresten på hva som skal til for at Putin skal gi seg… Noe må han nok «få», men hva?

Uansett føler jeg meg trygg her jeg sitter i leiligheten på Brac og ser i retning Split, der ferja er på vei innover mot oss. Den kommer og går sånn omtrent en gang i timen. Øylivet her ute er noe av det roligste og deiligste jeg kan tenke meg – og jeg satser på at det vil vare en god del dager til. Og hjemme går visst livet helt greit uten meg. 
God fredag!

Da får dere ha meg unnskyldt for å komme med mine små hverdagstrivialiteter  – i en tid der fokuset er helt andre steder.

Det startet med at treningsklokka mi datt i murgulvet og mistet noe av glasset. Da kunne den ikke brukes på samme måte som før – og i hvert fall ikke i vann. Forsikringsselskapet var villig til å dekke deler av kostnaden for den «gamle» (2 år) klokka – men det var en relativt høy egenandel, samt at de dekket kun det det ville koste å skaffe tilsvarende i dag. Ny kostet 2000 kr mindre enn for to år siden, samt at  egenandelen var på 2000 kr.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uansett fikk jeg et lite tilskudd til ny klokke og kjøpte det. Jeg er jo tross alt blitt «avhengig» av treningsklokke. Jeg fant en «så god som ny» på Elkjøp til kr 5.300 inkl forsikring (uten egenandel ved skade). Men da jeg skulle lade den, passet ikke ladekabelen i noen kontakt jeg hadde liggende (og det er mange!). Så jeg måtte kjøpe ny – og nye 229 kr. 
Så skulle jeg kople den nye klokka til min (minst) 4 år gamle IPhone. Det gikk jo ikke! Telefonen min var for gammel! Hva? Måtte jeg bytte telefon også? 
 

Så da hadde jeg valget: Enten å satse på at den gamle klokka holdt en periode til og levere inn den nye på «50 dagers åpent kjøp» – eller kjøpe ny telefon også. Jeg var jo ikke helt fornøyd med den gamle, for den hadde bla veldig liten lagringskapasitet, så jeg har måttet slette mye for å få plass til det jeg har hatt bruk for.

Jeg funderte på det et par dager og kom fram til at jo, jeg fikk kjøpe ny telefon – for første gang i hele mitt liv. Jeg har hatt det privilegiet at arbeidsgiver har dekket min mobil helt siden mobilens første dager, så «slike» har jeg bare fått i handa ferdig til bruk.

Sønnen, som har greie på telefoner, geleidet meg til Telia, hvor jeg endte opp med både å kjøpe telefon, abbonement og forsikring (uten egenandel). Jeg var litt skeptisk til å gjøre dette mandag ettermiddag – og i løpet av 15 minutter, når jeg skulle til Kroatia tirsdag »via-via» – og med allerede nedlastede boardingkort og vaksinedokumenter. – For tenk om ikke alt ble med over? Og ingen hadde tid til å hjelpe meg i går kveld, og jeg innrømmer at jeg er helt grønn på sånne ting.

Jeg bestemte meg likevel for å kjøpe telefonen, men la både ny telefon, nytt SIM-kort og ny treningsklokke bli værende igjen hjemme. Dette kunne jeg ikke fikse på en times tid i går kveld, så jeg ville vente til jeg fikk litt god tid hjemme om en ukes tid (Og guidence). Og det var ingen ting som tilsa at klokka ville kollapse sånn med en gang. 
 

Men det jeg hadde feilberegnet, var at da jeg kjøpte den nye telefonen, sa jeg samtidig opp det gamle abonnementet! Og det ble fikset på en dag = i dag. Det nye hadde jeg avtalt skulle overføres fredag 11.mars…

Så her står jeg da, på Brac – med en mobil som det ikke kan ringes til eller fra eller sende SMS til eller fra i en drøy uke. Men den «gamle» treningsklokka ser ut til å funke fortsatt. Og heldigvis har vi Internett i leiligheten, så det kommer helt sikkert til å gå helt fint. Men litt irriterende er det, og det handler jo først og fremt om min egen inkompetanse når det kommer til mobiltelefoner og annet datautstyr.   

• Men jeg er en god bruker…..

Syns det er vanskelig å ikke la seg prege av nyhetene om dagen. Da tenker jeg både på det som foregår utenriks og det som foregår innenriks. Kunne sikkert nevnt noe  lokalt også, men det blir liksom som bagateller å regne i denne sammenhengen.

Jeg forstår rett og slett ikke hvordan det er mulig for et land å bare gå inn i et annet land og erklære to stater som uavhengige av landet de er en del av? På NRK-nyhetene  i går beskrev en professor ved UiO Putins tale som «pøbelsnakk» (eller noe sånt). Men han fikk tross alt flertall for å gjøre dette i kongressen «sin» (ikke så rart, kanskje?) 

Hva kommer egentlig til å skje framover? Hvordan skal de komme seg ut av denne konflikten uten at en part skal framstå som taper og en annen som vinner? NRK har en «spørsmål-og-svar-side» det er ganske interessant å følge med på – men sånn jeg leser svarene/refleksjonene som blir gitt, er man høyst usikre på hva som blir utfallet rundt Ukraina. Og hva skjer med oss, dersom NATO blir aktivt med? Syns ikke dette er noe gøy.

Den andre saken jeg syns bare er trist, er «pendlerboligsakene» – og nå med Tadia Hajik i fokus. Det ser ikke bra ut. Det er liksom heller ingen trøst at det er så mange andre politikere og ansatte på Stortinget og regjeringsapparat som har gjort akkurat det samme. Jeg ser på sosiale medier at folk (naturlig nok) er forbanna – og kommer med ytringer om politikere som ikke er særlig pene. Det jeg er mest redd for i denne og liknende saker (eks reiseregninger) er at politikerforakten virkelig setter seg i det norske samfunn – og at troa på demokratiet og tilliten til politikerne faller til bunns. Det tenker jeg er virkelig farlig.

Jeg ønsker ikke forsvare en eneste politiker som har snytt til seg penger eller andre goder urettmessig – men hvor har egentlig Stortingets administrasjon vært hen når de nesten har kastet pendlerboliger etter politikere og ansatte på Stortinget? Hvorfor må ikke de stå til rette for rådene de har gitt og vedtakene de har fattet? Det skjønner jeg ikke.

Ellers går no daga`n. I går var jeg en snartur på hytta og møtte på en sel på vei fra tørt land og ned mot stranda. Da jeg nærmet meg, «knurret» den og virket sinna. Jeg stod litt og kikket på den for å se om den klarte å komme seg ned på stranda, men den leet seg veldig lite av gangen. Jeg var derfor usikker på om den var skadet.

Jeg kom tilbake samme vei bare halv times tid etterpå, og da var den vekk – heldigvis. Men artig opplevelse da – og spesielt var det å se en sel med fin pels.

Avslutningsvis legger jeg ved et bilde av et sukkerbrød jeg prøvde meg på nå – laget uten egg. Mannen har bursdag i morgen – og i fjor da jeg laget bløtkake – med egg, ble den eldste mormorungen dødelig fornærma. Han tåler nemlig ikke egg – og selv om det var andre kaker han kunne spise, ble han skikkelig fornærma over å ikke kunne spise bursdagskaka til bestefar. Så det kan ikke skje igjen – selv om jeg er usikker på hvordan resultatet av den eggfrie kaka blir.

Det er fortsatt litt uvant å ikke jobbe. Det merker jeg spesielt når jeg er hjemme. Der er jeg liksom ikke vant til å ha fri, men jobbe, jobbe, jobbe. Så der blir jeg rett og slett litt stressa, dersom jeg ikke har en plan for dagen som inneholder noe form for «arbeid».

Jeg er ikke sånn når jeg er på reise, på hytta eller i Kroatia. Da finner jeg en helt annen ro. Da behøver jeg ikke ha «program» hele dagen, men kan bruke lang tid på kaffe, gå turer, lese aviser, lese bøker – eller rett og slett bare sitte og filosofere eller høre på nrk.
 

Og det er ikke det at jeg kjeder meg heller, for jeg finner jo på ting å gjøre. Det siste jeg fant på denne uka, var å dra fram den gamle symaskina mi – fra 80-tallet. Den har stått fint nede i boden i garasjen – og kun blitt tatt fram en gang eller to på de 8 årene vi har bodd her. Før det ble den heller ikke brukt så mye – etter at jeg sluttet å sy gardiner. Det gjorde jeg nemlig før. Nå har vi jo ikke gardiner lengre.

Det har nemlig meldt seg et behov for å fikse på et par kjoler, sy inn ei skjorte og lappe buksene til mormorungene. Jeg er jo sånn sett av den gamle skolen -som ikke kan kaste noe selv om det har blitt et hull der, eller sømmen har gått opp. Jeg er overhodet ikke flink til å sy, men kan klare enkle operasjoner.

Så nå har symaskina fått stå på kjøkkenbordet et par dager, og da jeg pakket den vekk i dag, fikk den plass i boden oppe og ikke i garasjen. Det kan bety at det ligger til rette for at jeg kan ta den fram litt oftere.

Sosial har jeg også vært etter at vi kom hjem. Denne uka har jeg hatt avtaler tre av fire kvelder, og det tilfredsstiller også et behov hos meg. Da jeg jobbet, syns jeg det var herlig å komme hjem og bare være aleine og «slippe folk», men nå savner jeg å ha den daglige kontakten med de samme folka. Det krever litt mer å få til avtaler på kveldene, for folk er jo opptatte, da.. Men desto hyggeligere når vi før det til.

Også er det jo mormorungene. De har jeg fått vært sammen med flere ganger allerede  denne uka – og ny runde kommer i morra. Når jeg er med dem, har jeg ikke så mye tid til å tenke på at jeg syns det er litt stille rundt meg – og det er jo fint.

Men i mens skal fredagskvelden nytes – med ferdigkjøpt pokebowl med laks fra den nye Lucky Sushi som har åpnet her på Vessia. Og snart kommer Mannen hjem fra en liten skiferie på Voss. Godt han har fått tilfredsstilt ski- og snøbehovet sitt, for det klarer jeg ikke helt å lokalisere hos meg.
 

Nå har vi vært hjemme i fire dager, og jeg har tatt meg et par turer i friluft – både i skogen på Vessia og langs ælva. Sola har skint fra nesten skyfri himmel, så det har fristet å prøve noen turløyper i tillegg til innendørstreninga på Sats. 

Jeg var litt skeptisk da jeg tok på meg turstøvlene (uten brodder) og la i vei. Jeg var innstilt på å måtte snu på min vei oppover i Vestmarka, men det gikk faktisk helt fint. Det var isete partier, men de var mulig å forsere. Og på nordsiden var det ofte bart. Det har vært varmegrader på dagtid, så selv jeg finner ikke så gode grunner til å klage på været – foreløpig;)

Mormorungene har vi også rukket å ha på overnatting, og det var også stas. 

I dag har jeg faktisk brukt litt tid på terrassehagen og klippet bort det meste av det som var tørt og/eller avblomstret/dødd pga frosten. Det ble nesten to fulle, store søppelsekker.

Det er alltid litt farlig når varmen og sola kommer «for tidlig« – dvs før det er ment å skulle være vår. Da er det alltid en fare for at vekster dør, og dersom du da har det meste i krukker (som meg), er det egentlig bare å innse at de må kastes og nye innkjøp må gjøres.

Nå ser det i hvert fall  veldig bart ut hos meg – men «ryddig» i krukkene, og det liker jeg. Det er lite å gjøre med den eventuelle for tidlige våren – og det gjør meg godt å kunne holde på litt på terrassen.

Flyturen hjem på mandag kveld gikk helt strøkent. Det har sine fordeler å fly ut fra Las Palmas på en mandag ettermiddag – og å lande i Oslo på en mandag kveld. Flyet både tok av og landet på tidtabell, bagasjen kom raskt, og da var det bare å finne transporten til Dalen parkering og hente bilen. Der har vi forresten parkert de to siste gangene, og det er et veldig rimelig og tidseffektivt alternativ – hvis man er avhengig av bil til/fra Gardermoen.

Dessuten var det helt nydelig å slippe testregimet ved ankomst. Vi har ikke hatt spesiell lang ventetid  når vi har vært igjennom det, men det går fort en halvtimes ekstra tid – og det er ikke noe særlig nattestid (og særlig ikke hvis du skal rekke et møte på morningen kl 09, som jeg skulle).
 

Nå er det bare å roe seg ned noen uker hjemme, før reisetrangen melder seg på nytt. Eler dvs at det har den selvsagt allerede gjort, så ny reise er bestilt. Da får jeg liksom ro i sjela I en ellers litt for rastløs kropp.

Det var dette jeg drømte om. At vi skulle kunne være store og små på Anfi -samtidig. Vi investerte i en relativt dyr leilighet i fjor, som ville ha plass til alle – den tredje uka i januar hvert år, sånn omtrent. Det gikk ikke helt som planlagt i år – men vi oppnådde likevel  å få være sammen her – nesten alle.

I går var det hjemreisedag for gjengen – og bare mormor og bestefar ble igjen. Vi skal være her i to dager til. Egentlig hadde vi tenkt å tilbringe de to siste dagene i Las Palmas, men det frister ikke så mye nå. Det er bedre å være her på «trygge Anfi».

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mormorungene har storkost seg – og de voksne også. Ungene har fått velge «dagens basseng/strand» – og funnet sin favorittplass: Beach. 
 

Mamma`n og pappa`n har både fått slappet av (i hvert fall litt)og trent mye. På kveldene har vi samlet oss på terrassen i leiligheten deres på Monte og spilt litt kort. Jeg er ikke så god i kortspill, men har i hvert fall lært meg «President» på denne turen. Gøy!

Ellers er det fint å vite at vi ikke behøver å teste oss når vi kommer til Gardermoen – og at smitterestriksjonene forøvrig er lempet på. Det er helt på sin plass. Syns jeg. Det passer meg helt fint at jeg kun behøver å teste meg for korona hvis jeg har symptomer. Alt annet har vært tullete. Syns jeg.

Når det gjelder smittetrykk og restriksjoner her, virker alt litt lettere. Nå behøver vi ikke vise koronasertifikatet «overalt» (det gjorde vi ikke før heller, men), og levende musikk er tilbake på den lokale baren. Det samme gjelder torgbodene på kvelden. Spania er nok også i ferd med å «normalisere koronaen».

De siste dagene skal nå nytes til det fulle. Det er jeg god på.

Så får jeg heller se hvor lenge jeg klarer å stagge utferdstrangen når jeg kommer hjem;)