I dag har jeg brukt litt tid på matlaging og brødbaking. Noe må jeg jo finne på – men klager ikke, altså… Spaghettien skal fortæres til middag både i dag og i morgen. Hvis jeg kan, lager jeg middag til to dager i slengen. Men det var da jeg jobbet og syns det var fint å ha middagen ferdig når jeg kom hjem. Men kanskje jeg må endre strategi nå? Kan hende…
Brød er jeg veldig kresen på. Jeg begynte å bake disse spelt-brødene for omtrent 5 år siden, og etter at jeg begynte å spise spelt-bakst, syns jeg hvetemelbasert bakst ikke er like godt. Jeg kjenner det «på magen», tror jeg – selv om mine nærmeste sier at jeg har «gummimage» (= kan spise alt). Legger ved oppskriften, hvis noen har lyst til å prøve.
Tre brød i relativt små formerFra Godt aug/sept 2016
Så gikk jeg en lang tur i dag – uten brodder. Det gikk fint. Turen gikk fra Porselen (hvor vi bor), via Kverndammen, forbi Rugtvedtbakkene, opp mot Solmyrås, rundt Piggen, tilbake til Solmyrås og hopp-bakkene, inn ved Alvestadtunet, retning Skipperåsen, Frydentopp og hjem. Totalt 2,5 timer og 11 km. Det var enkelte isete partier mot toppen, men de var lett å gå utenom. Jeg var godt kledd – for det kaldt på åpne partier når nordavinden fant vei.
Rugtvedtkollene – en liten, en mellom- og en stor hoppbakke – preparert og tydeligvis i bruk fortsatt.
Pleier egentlig ikke å gå disse «Titopperne» om vinteren, men det er jo fine turer å gå nå også.
Idag spurte Mannen om jeg ville bli med opp på Fjerdingen – og det ville jeg så klart! Det er jo hyggelig å gå sammen. Men da måtte jeg ha på brodder, sa han. Jeg har brodder – men aldri brukt dem. Har liksom en formening om at brodder er noe gamle folk bruker – og det gjelder jo ikke meg. Men jeg har jo også fått med meg at turfolk bruker brodde. Så da fikk jeg prøve dem da..
Og heldigvis for at jeg brukte brodder, for hvis ikke hadde jeg nok ikke kommet meg opp til toppen – for det var det partier der det var bare is. Mannen hadde skaffet seg kjettingbrodder, og de funket visst optimalt. Jeg må innrømme at jeg gikk litt usikkert der jeg måtte gå på rein is – og stolte liksom ikke helt på broddene. Men det gikk helt fint!
Bra med is – som måtte forseres
Underveis i løypa opp til Fjerdingen har Fjerdingens venner hengt opp forskjellige artige skilt og lykter og refleksbånd for dem som går i mørket. Det er folk som går opp dit så ofte som en gang om dagen – og kanskje vel så det. Det er en bra tur med mye stigning – totalt litt over 5 km opp og ned.
På parkeringen var det mange biler og underveis møtte vi mange folk – på en mandags formiddag midt i arbeidstida? Det er tydeligvis mange som har fri – og flott at mange bruker anledningen til å holde seg i form. Det var min første tur hit på vinteren, for før har jeg bare vært der på barmark.
Så fint var det på toppen – 361 moh.
Det var en nydelig dag – men hadde jeg visst det hadde vært så mange folk der, hadde jeg ikke valgt gul jakke. Det er ikke akkurat brunfarge jeg ønsker å vise fram for tida – og med den gule jakka ble jo den skikkelig forsterka. Jeg prøvde derfor å snu meg vekk hver gang vi møtte noen – noe som selvsagt forårsaket rå latter fra turfølget mitt.
En litt blidere Bente lørdag 6.feb enn søndag 7.feb.
Jada; hjemme igjen. Alt gikk fint mht gårsdagen og hjemreisa: Jeg fikk meg en god tur i fjella på morningen, hadde god tid til frokost på terrassen og ikke noe stress for å rekke bussen kl 1115. På Anfi-bussen var det god plass – under halvfullt. På flyplassen gikk innsjekkingen greit – og når jeg sa jeg skulle til Oslo, var de enig i at det ikke var noe krav om Korona-test før avreisen – og på flyplassen var det som forventet få mennesker.
Ganske så god avstand mellom bordene i denne kafeen – til tross for at denne var en av de få som var åpne.
Lufthansa var i rute, innsjekking gikk greit, det var god plass på flyet også (halvfullt?) – og jeg hadde ingen ved siden av meg. Hele turen til Frankfurt, på 4,5 timer gikk helt smooth. Da vi kom til Franfiurt stod fire politifolk klare ved utgangen av flyet for å sjekke korona-papirer. Da vi som skulle videre til Oslo sa det, ble vi vist videre opp til terminalen. De andre måtte gå en annen vei. Ved gaten til Oslo, som var like ved siden av, ble vi spurt om vi hadde fylt ut det digitale registreringsskjemaet for innreise til Oslo. Så var det boarding på et under halvfullt fly igjen – med plass ved nødutgang og ingen ved siden av meg. Flyet tok av litt før tida og landet i Oslo etter 1 time 40 min.
I Oslo var også alt «på stell». Først ble vi ført inn i to ulike køer til passkontroll: En for dem med utenlandske pass og en for oss med norske pass. Der måtte vi vise koden i meldingen om registrering, samt pass, selvsagt. Så måtte vi gå videre i retning ankomsthallen. Der nede ventet det nye «guider». Der ble vi bedt om først å gå i tax-free (dit prioriterte jeg ikke gå), så hente bagasjen på båndet – og så gå ned til testområdet. Der nede var det tre ulike stasjoner: En hvor du fylte ut et skjema med navn etc., en annen der du leverte skjemaet og ble registrert digitalt og fikk med deg et par klistrelapper som på et vanlig laboratorium – og den siste der de tok testen. Jeg er usigelig pinglete og gruet meg noe skrekkelig til den. Det tar vel ca 10 sek – og det gikk jo selvsagt bra – men jeg hadde følelsen av at jeg brekte meg så hele flyplassen hørte det, da jeg fikk den pinnen i halsen. Og nesa er et kapittel for seg…
Så kunne jeg trille med meg kofferten og møte Mannen som hadde tatt sjansen på å hente meg – heldigvis. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er litt kjelkete å være i karantene – bare den ene. Men vi er blitt enige om at vi tar de forholdsreglene vi kan hjemme (ligger på hvert vårt rom, jeg spriter av håndtak mm på badet, vi tilbringer det meste av dagene med hver våre gjøremål, vi skal bruke hver vår bil). Vi prøver å holde avstand i det daglige – så får vi se. Vi bor tross alt i en leilighet og ikke noe stort hus. Det som er fint med den testen når du ankommer, er at du får svaret raskt. Da jeg våknet i dag tidlig, var det negative svaret kommet. Så vet jeg jo at dersom jeg likevel er blitt smitta på hjemreisa, vil det kunne slå ut om noen dager. Det er vel derfor karantena er satt til 10 dager. Jeg tror ikke jeg kommer til å teste meg en gang til, for jeg tror test-senteret er stengt i helgene (lørdag blir min dag 7). Så hvis jeg ikke får testet meg før dag 9 (mandag), så har pingla meg ikke noe å tjene på å gå gjennom den fæle testen en gang til -forutsatt at jeg føler meg frisk, selvsagt.
Så var det det med rett fokus. Jeg må innrømme at det opplevdes som både surt og kaldt da jeg gikk en rundtur rundt Kverndalen og Ånnerød i dag (6,2 km). Det å måtte kle på deg det varmeste tøyet du har, er ikke det jeg liker best. Det å fortsatt måtte snakke med mormorungene på FaceTime, er heller ikke noe særlig.
Men da må jeg tenke: Fy, så glad jeg er for at jeg fikk til å dra tre uker til GC midt på den kalde vinteren – akkurat som jeg hadde drømt om. Og fytti, så fint jeg hadde det. Og sååå glad jeg er for at jeg (mest sannsynlig) er ferdig med korona-testinga på en stund. Nå er jeg nemlig klar for vaksine – og ble glad for nyheten i dag tidlig om at AstraZeneca-vaksinen har kommet til Norge i natt! Den var vel påtenkt oss «friske» voksne mellom 55 og 65 år, var den ikke? Det stikket skal jeg søren meg ta med glede!
Det var jo litt fint på brygga utenfor blokka vår idag, da..
Og avslutningsvis i dag må jeg nevne en annen uvant ting som jeg har tenkt på de siste dagene, og det er at det er veldig rart at jeg nå etter en ferie, ikke skal gjøre meg klar for jobb. Vanligvis har det vært sånn på slutten av ferier, at hodet og fokus liksom automatisk retter seg mot jobb og det å bli ajour på mailer og opppgaver, så jeg vet hva som venter meg første dag. Søndagen før har jo alltid vært brukt til slikt arbeid. Men nå? Ikke noe jobb å forberede seg til. Veldig rart….
For første gang har jeg vært tre hele uker på Gran Canaria – åtte dager sammen med Mannen og resten av tida aleine. Har trosset smittevernråd og tatt sjansen på negative kommentarer fra omverdenen. Har turt å publisere på Facebook hvor vi har vært. «Du må stå for noe, hvis ikke faller du for alt».
Selv om flyreisen gjenstår i morgen, må jeg si at det har vært bedre enn jeg turde forvente.
Disse buskene har jeg aldri sett så fine som nå.
Idag ble det en litt lengre tur enn jeg hadde planlagt. Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå «god-turen», som er den inn åsen på den ene sida av den norsk skolen og så ut den andre åsen, i retning korset. Men fordi jeg hadde planer om en tur innom apoteket i Patalavaca for å kjøpe riktige «surgical masks» som Lufthansa krever på flyene, endte jeg ut på en annen ås og ned i bebyggelsen ovenfor Arguineguin, Der strevet jeg litt med å finne veien ned til Patalavaca – og endte opp med et par km omvei. Men det var mye fint å se langs omveien, da.
Bouganvillas er noe av det fineste jeg vet.
Men jeg fikk tak i riktige munnbind og trasket hjem. Turen ble på 2,5 timer og 11,5 km.
Det som blir spennende nå er innsjekking på flyplassen i Las Palmas. Lufthansa har sendt oss en mail i går, der de skriver at Norge krever negativ Covid-test tatt innen 24 timer før første flyavgang. Jeg følger med på Fhi sine sider, og der står det at dette med Covid-test gjelder alle andre enn nordmenn. Men vi må registrere oss på en nettside før innreise – og ta Covid-test når vi ankommer Oslo. Men slike meldinger forvirrer. Her på Anfi er vi flere som skal med samme fly – og da går diskusjonen hvorvidt vi må ta test før vi drar – eller ikke. Jeg fastholder at det må vi ikke – og har ringt Lufthansa og gitt uttrykk for hva jeg synes om deres melding. De skulle ta det «til etterretning» men gjorde meg oppmerksom på at det var mitt ansvar å følge med. Det er jeg selvsagt enig i – men når de sender ut slike meldinger, skaper det en del uro. Dette er et typisk eksempel på hva jeg kan engasjere meg i.
Fra starten av «god-turen» min
Jeg er blitt utrolig glad i dette stedet – og gleder meg til neste gang jeg kan komme tilbake. Dette er Gran Canaria for meg – og kan aldri bli «Granka». Hvorfor jeg aldri bruker det uttrykket, kan jeg sikkert skrive om en annen gang.
I morgen har jeg bussavgang til flyplassen kl 11 – men rekker en tur i fjella før det. Gleder meg til det – og til å komme hjem.
I dag da jeg leste TA og Ove Mellingen sin leder på s 3, gjorde jeg meg noen tanker – som har fulgt meg gjennom dagen. Han kommenterte den samme kronikken til Gro Jørgensen, som jeg kommenterte for noen dager siden. Den handlet bla om å kunne bruke penger på gode opplevelser, reiser og kafébesøk – i stedet for å sette penger til side i bank eller fond eller hvor man velger å plassere dem. Mellingen poengterte at det var viktig å spare til bla pensjon – og viste til en sum penger han hadde fått fra en tidligere arbeidsgiver – og som hadde vokst fra 30.000 til 290.000 (eller hva de var). Jeg tenker at årsaken til ulike synspunkt om dette temaet handler om hvor vi er i livet – selv om hr Mellingen heller ikke er en ungsau.
Når man har passert 60 år, er det ganske fornuftig å gjøre en revurdering når det gjelder sparing og plassering av penger. Som min sønn sa her forleden: «Sparer dere penger fortsatt? Hva sparer dere til? Hvis jeg var så gamle som dere, hadde jeg ikke giddi å spare.» Det er noe med det.
Til barna mine ville jeg aldri si «bruk penger på kafébesøk og reiser. Ikke sett penger i banken». Tvert i mot så er rådet vårt til dem at de skal ha en buffer så de kan klare uforutsette utgifter – og gjerne tenke på pensjon, hvis de kan. Jeg har fra jeg var tillitsvalgt i lærerlaget for «100 år siden» rådet nyutdanna jenter – og all andre – til alltid å søke seg full jobb. Det falt – og faller – ikke alltid i like god jord. Men det er i hvert fall en kjensgjerning at fortsatt er det sånn at relativt få kvinner kan vise til full opptjening i 30 eller 40 år den dagen de ønsker eller har behov for å gå med AFP, som jeg nå har kunnet gjøre. Det er nettopp derfor jeg har kunnet ta det valget.
Det andre «vi voksne» som har gått over på AFP kan si, er at vi aldri behøver å være redd for å miste jobben. Vi vil ha en sikker inntekt livet ut – om enn hvor langt eller kort det vil bli. Da både kan – og bør vi (?) ta noen modige valg. Slik er det dessverre ikke med våre barn.
Jeg legger alltid starten på morgenturen min forbi Anfi-stranda.
Dagens tur gikk i vante steg opp til korset, innover åsen til endes og ut den andre åsen – totalt 9,5 km og 2 timer. På de siste 2 kilometerne opplevde jeg litt regn. Da gikk jeg litt mere forsiktig – for steinene kan bli glatte.
Da jeg kom ned til Anfi igjen, hadde den svarte katten jeg alltid passerer på samme sted, søkt ly for regnet under en bouganvilla-busk.
Da det kom noen regndrypp, visst Anfi-katten hvor den skulle søke ly.
På Anfi er det noen få katter, men aldri rundt beina på deg på restaurantene. De holder seg på enkelte steder på utsiden, der de får mat og finner ly. Det er også mulig de kastrerer dem, for de blir ikke flere. Det er fine, fornøyde katter jeg passerer på min vei.
Den samme katten.
Resten av denne nest siste dagen ble bare helt topp – med masse sol og varme akkurat som de andre 20 dagene har vært.
Hver morgen litt før kl 08 kommer sola opp over Arguineguin
Det er et privilegium å kunne ha rolige morgener. Det setter jeg utrolig pris på, kjenner jeg. Alle morgener jeg har hatt her har vært som denne i dag. Sola kommer opp bak åsene i Arguineguin litt før kl 8 – og litt tidligere for hver dag, ser det ut som. Jeg syns det er like vakkert hver dag.
Åsen over Patalavaca
Når klokka drar seg mot 9 gjør jeg meg klar for tur. Idag tok jeg veien rundt «Korset» og bort til den åsen som ligger nærmere Arguineguin. Der går det en bratt sti opp til toppen som vi har gått før – men det var første gang i år. Det er alltid fint å komme opp på topper, der man kan se langt utover. Det gir en god følelse. Så gikk jeg »innover og bakover» til jeg endte på åsen på den andre sida av den norske skolen. Hjemme igjen hadde jeg gått 8,2 km i 1 time 50 min.
På denne stien må jeg rett og slett gå oppå en søppelfylling. Spanjolene har mange gamle synder å vise til når det gjelder hvor og hvordan de kvittet seg med søppel. Denne fyllinga her er gammel, men jeg har også passert søppelfyllinger av nyere dato – men fortsatt noen år gammelt. Velger å tro de har slutta med det nå. I alle fall driver de med all slags sortering av plast, glass og restavfall på Anfi. Håper i hvert fall det går slik videre til neste ledd…. Jeg har lest at EU setter strenge krav til medlemslandene når det gjelder søppelsortering. Jeg velger å tro på det.
Et signert øye på en stein
Ellers er jeg opptatt av å legge merke til ting når jeg går. Jeg prøver å være observant og følge med. Jeg har aldri musikk på ørene, men ønsker å får med meg alle lyder og bilder der jeg går. Idag oppdaget jeg plutselig et øye som var malt (og signert) på en stein. Kult!
Etter tur og frokost var det først signering av ny kontrakt – og så ut på Øya. Der oppdaget jeg at han som var på jobb hadde reservert favorittsolsenga mi – enda det ikke går an å reservere noe der for tida. Da ble jeg glad. Den senga ligger ytterst på rekka mot badetrappa – og der sola er lengst på ettermiddagen.
Idag hadde det seg sånn at jeg skulle delta på møte i kontrollutvalget i kommunen kl 8 – noe jeg var veldig spent på om kom til å gå bra. Jeg hadde grua meg litt – særlig med tanke på om nettet funka og om jeg fikk kopla meg opp og sånn. Møtet skulle vare i opp til 4 timer, så jeg var avhengig av at alt virket som det skulle. – Men det gjorde det! De siste dagene har gått med til å lese sakspapirer, så jeg i hvert fall skulle være godt forberedt. For de som følger med i den såkalte i »ferjesaken» i Brevik, så framstår den som ganske komplisert. Vi hadde i forkant fått en haug av dokumenter vi skulle å sette oss inn i. Men jeg tror vi kom fram til et fornuftig vedtak – både i den saken og de andre sakene vi skulle behandle.
Jeg har alltid likt å lese sakspapirer. Det skjerper hjernen – og jeg lærer stadig nye ting. Det er ikke alt jeg klarer å sette meg like godt inn i – men som en kollega av meg sa en gang: « Det er utrolig hva som kan engasjere meg». Sånn tenker jeg også. Jeg har også hørt om det å bli gammel at «like viktig som å trene kroppen, er å trene hjernen». Det tror jeg på.
Så var det til dagens trening, som kom litt seint i gang pga møtet i kontrollutvalget: Det ble en tur med litt gåing og klatring på 5,5 km – bare… Men så stoppa jeg på Mannens «Flintstone treningssenter» og løfta litt steiner – nærmere bestemt 12×3 knebøy og 12×3 tricepsøvelser på hver arm. Jeg har som mål å bli flinkere til å trene styrke når jeg kommer hjem – og treningssenteret er åpent igjen. Det sies det er bra for gamle damer. Og så svømte jeg litt, men i da* ble det bare 500 meter.
Idag kan jeg skryte på meg 17 treningsturer etter hverandre – uten en dags opphold. Fortsatt står jeg med hjemreise lørdag, så jeg satser på trening de 3 (kanskje jeg rekker en på lørdag morgen også?) siste dagene som står igjen.
Poke bowl med salmalaks
Jeg har fått en forkjærlighet for Poke Bowl her nede – noe jeg aldri hadde spist før. Den finnes i flere varianter, og på bildet er det den med Salmalaks, papaya, vårløk, reddiker, avocado, tang og noen grønne bønner jeg ikke vet hva heter. Som basis i alle bowlene, er det sushi-ris. Den jeg liker aller best er den med rå tunfisk, deretter denne med rå laks. Tror jeg har spist ulike varianter av disse minst 10 lunsjer de 2,5 ukene jeg har vært her. Kjempegodt! Men så er jeg veldig glad i sushi, da!
Første måned som pensjonist er over – og det har jo gått fint, men så har jeg jo stort sett bare hatt ferie og kost meg. Sånn kan vel hverdagene umulig bli framover? Det som har vært uvant har vært å ha «helt fri» – ingen jobbmailer, ingen telefoner, ikke noe behov for å være tilgjengelig for noen – «i tilfelle». Men det er jo noe fint med at folk trenger deg – og litt rart at de nå ser ut til å klare seg fint uten. Men det er jo sånn det skal være. Hvis man gjør seg uunnværlig, tror jeg man har gjort en dårlig jobb – så jeg velger å se det som positivt.
I dag tok jeg meg tid til å ta bilder av alle de vakre vekstene som befinner seg i åsene her. De fikk en «boost» i begynnelsen av januar med mye regn, som de fortsatt nyter godt av. Samtidig ser jeg at det begynner å røyne på – med flere uker med bare sol og varme. Derfor er det fint at jeg fikk se dem mens de var på sitt fineste – tror jeg da.
Det ble en tur på 9,5 km i dag også – og litt mer en 1000 lengdemeter med svømming i havet. Treningsklokka mi sender meg hyggelige meldinger hver dag – og sier jeg er veldig flink. Nå foreslår den at jeg skal prøve å klare et snitt på 95 treningsminutter hver dag i februar. Det er vel i meste laget – men etter første dagen ligger jeg i hvert fall godt an.
I dag har jeg forresten hatt møte nr 4 med en dyktig «inhouse representant», som har fått meg til å være enig i at å kjøpe enda litt mere her, vil vi få en enda bedre ferieopplevelse. Og etter å ha fått mange gode argumenter i Gro Jørgensens kronikk i TA sist fredag om å samle på gode opplevelser og minner – og ikke nødvendigvis penger i banken, så ble det som sagt, så gjort. Mannen leste også kronikken – og da klarte vi å enes om at det var lurt.
Så nå gleder jeg meg allerede til januar i 2022.
Fra neste år har vi mulighet til å være en uke i «tårnet» i bakkant. Det blir fint.
Idag pakket jeg sekken, tok med badetøy og skift og tenkte jeg skulle bruke dagen litt vekk fra Anfi. Jeg gikk i retning Puerto Rico, over åsen, litt rundt i Puerto Rico og så videre langs den fine strandpromenaden til Amadores-stranda. Der gikk jeg til enden – og tilbake til pieren, hvor jeg hadde tenkt å bade.
Puerto Rico søndag 31.januar – litt tidlig på dagen, kanskje?Strandpromenaden – 1,2 km – mellom Puerto Rico og AmadoresPå Amadores – hvor jeg tok et bad.
Men underveis traff jeg på flere av immigrantene som er kommet til øya. De gjorde meg ingen ting, og var både pent kledde og høflige: «Hola senora» – men fikk meg likevel til å kjenne meg litt urolig. Jeg møtte dem gjerne i grupper på 4 eller flere, og siden det var få andre turister eller spanjoler langs veien jeg gikk, ble det til at jeg ikke følte meg helt vel. Der gikk jeg – med sekk på ryggen og omtrent alt jeg eide i – dvs lommebok og mobil. Disse her har ingenting – så hva har de å tape? Enden på turen var at jeg snudde da jeg hadde sett meg rundt på Amadores og tatt et bad. Da vendte jeg nesa «hjem» igjen. Dvs jeg gikk tilbake til Puerto Rico – og tenkte jeg skulle ta en taxi tilbake til Anfi derfra, men det kom ikke noe taxi. Da hadde jeg gått ca 10 km.
Jeg gikk i stedet bort til båthavna utenfor hotell Marina Suites og satt meg der på en kafe, Jeg var både sulten og tørst og tenkte at da kan jeg be dem bestille taxi til meg i stedet. Enden på det ble at jeg satt der og glodde på båter som gynga i havna og båter som gikk ut og inn – i mer enn 2 timer. Bla så jeg en eldre kar som kom bokstavelig talt stavrende over leideren ut til brygga – og jeg tenkte: «Du kan nesten ikke gå, men kjøre båt, skal du» Mannen gikk opp i den første båten på høyre side, tok opp luka bak – og satte på plass et norsk flagg. Så satte han seg i en hvit plaststol som allerede stod klar – og der satt han. Etter hvert som sola kom høyere på himmelen, slo han opp parasollen (som også stod klar) – og en annen hvit plaststol som ble plassert så den kom i skyggen. På den stolen la han beina. Etter en god stund gikk han inn i båten – for å legge seg nedpå, kanskje? Han var i hvert fall fortsatt inne i båten da jeg dro – men han hadde i hvert fall ikke til hensikt å kjøre noe sted. Dette var hans rekreasjonssted, kanskje? Jeg kjente jeg ble nysgjerrig på denne gamle mannen, men jeg torde ikke snakke med han. Dessverre. Han satt bare der – ikke leste han og ikke så han på noe telefon – omtrent sånn som meg i dag, der jeg satt på kafeen.
Her sitter mannen – med de utrolig brune armene. Helt aleine.Her er parasollen slått opp og begge stolene slik de skulle være.
Resten av ettermiddagen ble jeg ved bassenget på Monte – så alt i alt hadde jeg en annerledes dag – denne siste dagen i januar og min første hele måned som pensjonist.
Som dere vet dro Mannen hjem sist søndag. Ikke fordi han egentlig ønsket det akkurat da, men fordi faren hans ikke var i form. Det går heldigvis bedre med han. Jeg valgte å bli – og akkurat da avgjørelsen skulle tas, var ikke det så enkelt. Men når meldingene hjemmefra er bra, og Mannen snart er ute av karantena, føles det greit.
På vei ut på tur. Munnbindet må være med og på – dersom man ikke kan holde 2 meters avstand.
I tillegg har jeg evnen til å trives i mitt eget selskap – og det tror jeg er en god egenskap. Jeg kan være veldig sosial og trives kjempegodt med mange mennesker rundt meg, men innimellom har jeg behov for å være aleine. -Ikke nødvendigvis i to hele uker, som nå, men i noen timer eller dager innimellom. Det er jeg vant med – og setter pris på. Jeg vet også at det er stor forskjell på å være aleine – og å være aleine OG føle seg ensom. Det er to forskjellige ting, og jeg har kjent på begge delene.
Her på Anfi kan jeg lett komme i kontakt med folk, hvis jeg ønsker det – men foretrekker for det meste å være aleine.
Dagens tur gikk rundt «Norskeplassen». Den turen tar meg et par timer og 10,5 km – inn åsen i retning Puerto Rico og tilbake i retning korset mot Patalavaca – for de som er lokalkjente. I dag møtte jeg faktisk på en del folk – både noen norske, mangel spanjoler – og en del syklister.
Mannen vil gjerne at jeg skal prøve meg på off-road-sykling, og idag ble jeg påminnet det når jeg så alle disse 8-10 syklistene langt inni «fjellene» på stier og grusveier. Jeg liker nemlig ikke å sykle på grusveier, for jeg er redd for å bremse – og så velte på sykkelen. Men jeg har bestemt meg for å prøve – snart.
Bytte-lørdag?
Lørdager er vanligvis byttedag – og da er det vanligvis litt mindre folk på Øya og på stranda, i påvente av at noen drar og andre kommer. Nå er jeg usikker på hvor mange som kommer hit i dag. Jeg vil i alle fall bli overrasket, dersom det kommer særlig mange norske. Det som er sikkert, er at både på Øya og på stranda i dag, har det vært mye folk. Da har lokalbefolkningen og de som bor her fast, fri – og de kommer til Anfi. Det gir liv og er gøy – særlig i disse tider.
Har snakket med de to mormorungene mine to ganger i dag på FaceTime. Det setter jeg så pris på. Føles ikke så langt unna da.
Er ikke de herlige? Alle tre??
Og fortsatt står jeg med bekreftet hjemreise lørdag om en uke.
